I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Takk for at du har fulgt min reise!

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Sun, May 17, 2015 21:40:29

17. mai er over for denne gang. En dag med fest og moro for barna. Men også en dag der mange barn rundt om i landet kjenner litt ekstra på sine savn. En dag der disse barna ser hele familier som koser seg. Det gir ofte barn som mangler noen litt ekstra å tenke på. Slik er det bare og en må finne ut hvordan man møter dette på en best mulig måte. For min del som alene pappa fant jeg ikke helt den nøkkelen hos oss denne 17. mai. For mine barn har ventingen mot 17. mai handlet mye om at de har gruet seg. Gruet seg mot en dag der de vet at det er noe som mangler. De blir ekstra utålmodige og masete. Da burde jeg som pappa ha klart å vise en større forståelse, istedenfor å selv bli irritert. Det handler mye om at når jeg ser hvor mye barna gruer seg, så kjenner jeg på maktløsheten over å ikke kunne fikse det. For pappaer skal jo det, fikse det!

Det som har reddet oss denne uken er en fantastisk jente som vi har sluppet inn i våre hjerter. Som også har latt oss få slippe inn i hennes hjerte. Jeg føler meg heldig som har fått mulighet til å igjen kjenne på kjærlighet. Kjenne på hvordan et menneske kan gi deg sommerfugler i magen og varme i hjertet. Som støtter deg og tør å snakke med deg om det vanskelige. En som setter av så mye tid til deg, selv i en veldig travel masteroppgave tid. Som bruker den lille fritiden hun har til å snakke med meg. Det er nesten vanskelig å forstå hvordan jeg har fortjent at en så flott jente vil bruke tiden sin på meg. Hun gir meg troen på fremtiden, troen på at jeg skal få fortsette å kjenne på gleder ved livet.

Med denne positive nyheten om at jeg har truffet en varm jente, vil jeg til deg som har fulgt bloggen min si, tusen hjertelig takk! Det er for meg ganske uforståelig hvordan så mange har fulgt meg, mine enkle tanker, mine opplevelser. Dere har gitt så mange tilbakemeldinger, dere har støttet og skrevet til meg om hvordan deres hverdager er.

Det er for meg nå på tide å avslutte bloggen. Den har hjulpet meg ditt jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har turt å være åpen om sorgen min. Turt å sette ord på det som for meg og mine har vært vanskelig. Merete var en fantastisk dame, som har satt sine spor her i verden og vil gjennom oss leve videre.

Det har vært riktig for meg å skrive om alt som har skjedd, men hver og en som opplever noe må selv kjenne etter hva som er riktig. Er du en som senere kommer over bloggen min og har opplevd å miste noen, så vil jeg egentlig bare si at du må stå på, finn dagens smil, godta lykkelig kaos i huset. Ta små skritt, de vil føre deg mot bedre dager, bedre tider.

Til slutt som en siste ting vil jeg gjerne oppfordre dere alle til noe. Jeg opplever et samfunn der vi blir mer og mer opptatt av vårt egent. Vi glemmer litt fellesskapet og blir mest opptatt av vår egene barn. Hva er best for mitt barn til en hver tid. Vi blir et bedre samfunn dersom vi alle er opptatt av fellesskapet. Hvordan alle barna i nærmiljøet har det. Tenke på hva kan jeg bidra med for at alle barn og familier skal ha det best mulig. Det er alle sitt ansvar synes jeg. Det er med triste øyne jeg ser en utvikling der man ved flere og flere anledninger glemmer at det også er andre som har behov, eller som trenger litt hjelp for å få en best mulig dag. Vi må slutte å lete etter feil, vi må slutte å henge oss opp i detaljer. Finn det som er bra, framsnakk det, framsnakk naboen din eller nærskolen. Fokuserer vi på det positive, så blir ting mer positivt. Det er jeg helt sikker på.

Med dette, takker jeg for meg. Takk for at du var med på min reise!



  • Comments(4)//www.mhbkreft.net/#post44

Anbefale å blogge?

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Wed, April 08, 2015 11:02:11

Fikk i går kveld en e-post av en som hadde vært på bloggen min, som jeg har lyst til å dele med dere. Grunnen til det er at jeg får innimellom spørsmål om hvordan det var å starte opp blogg om vonde opplevelser og hvordan respons man får. Om jeg vil anbefale å skrive? Stort sett er respons positivt og gjennomtenkt, men man skal også være forberedt på at det også kommer respons som er negativ eller slik jeg ser det, lite gjennomtenkt.

” Hei Øystein.

Leser bloggen din og må sin den er ufattelig dårlig. Du må sitte med en vond smak i munn som bruker din kones dødsfall til å markedsføre deg selv. Beskrive hvor sterk du er og hvor stor du er som støttet din kone. Akkurat som ikke alle ville gjort det. Tror du liksom at du er helt spesiell? Som om vi har lyst til å lese om hvordan du hadde det når du var på sykehuset. Du burde tenke gjennom at vi lesere ikke vil lese om dine opplevelser!!!

Nesten så jeg håper du får kreft!!

Hilsen …… ”

Kanskje tenker du nå, hva svarte han på dette? Jeg kunne gått i forsvar, forklart at dette er ikke slik jeg opplever at jeg skriver, jeg kunne fortalt at det å lese på bloggen min er helt frivillig … osv …Men det bruker jeg ikke energien min på. Så tenker jeg i mitt stille sinn at kanskje den som skrev dette burde bruke sin energi på noe annet.

Så tilbake til spørsmålet om jeg ville anbefale å skrive; Ja, det vil jeg. Jeg er ikke sikker på at å skrive offentlig på en blogg er det riktige, tenker at hver og en må kjenne på det selv, hva er riktig for meg? For meg ble blogg det riktige, den har gitt meg en måte å behandle opplevelser og satt meg i kontakt med mange andre i samme situasjon. Så får man ta i mot både ros og ris på veien.

Jeg vil dele en link med dere fra en jente som heter Christina som skriver om sin sorgprosess. Hennes blogg finner du på; www.sorgdagboken.com



  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post43

Påske 2015

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Fri, March 27, 2015 21:11:59

Påsken neste! Godt med mer tid med barna, for hverdagene går fort, som for alle andre. Da blir ekstra fridager sammen med barna ekstra godt.

Har fått noen meldinger i det siste hvor det lures på hvorfor det har blitt så stille på bloggen min. Etter å ha blogget ofte i en periode kom jeg ditt hvor jeg ikke har følt det like naturlig å skrive, for meg er det et godt tegn. De siste ukene har vært fult av gode opplevelser sammen med familie og venner. For første gang på lenge jobber hodet mitt med hoveddel av gledes tanker. Det er godt for meg og godt for barna. De som står meg nært sier til meg, ”du ser bra ut Øystein”. Jeg føler meg bra også!!

I forrige uke fulgte jeg en av mine onkler til grava, en flott mann som også måtte gi tapt for kreften. I tillegg at det alltid er trist å miste familie, kjenner jeg en ekstra frustrasjon når det er kreft som har skylden.

Når jeg satt i kapellet før begravelsen startet vandret tankene mine, de vandret til dette med å leve nå, leve i dag. For det er slik, som jeg har tenkt på mange ganger før, hva som kommer rundt neste sving vet ingen. Vi må minne hverandre på dette, for i hverdagen forsvinner det i stress, i alt vi hele tiden skal rekke.

I går hadde jeg besøk og var så heldig få bli lagd middag til, men der jeg i hverdagen hiver meg rundt og lager maten så fort som mulig, fikk barna være med å lage denne maten. De storkoste seg og det tok ikke så mye lenger tid. Jeg må også lære å roe ned litt, alt trenger ikke å gå så unna. Hver hverdag gir så mange muligheter til kvalitetstid dersom man er åpen for det.

Når jeg satt på mellom sengene til mine to minste i kveld og sang ved legging spurte Nikolai meg, ”pappa, Jesus, han stod opp i påska, tror du ikke han hadde sovnet skikkelig?” Jeg rakk og tenke ”nå spør han om ikke mamma også kan stå opp” men det var ikke det han lurte på. Rart hvordan man ofte raskt tolker hva noen mener før man har hørt ferdig.

Svaret til Nikolai ble ” Nikolai, vet du, dette spørsmålet er perfekt å ringe ”tante” Elin og snakke med henne om. Det var han enig i, men lurte på om ikke hun også skulle sove denne påska.

Kanskje alt dette pratet om søvn gir oss mange lange morgener denne påsken!

Ha en fin påske alle, og gjør som meg, bruk den på de personene som betyr mest for deg!



  • Comments(4)//www.mhbkreft.net/#post42

Homestart - for meg, et friminutt

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, February 23, 2015 20:53:13

Du tenker kanskje det samme som meg, der du kanskje nettopp har opplevd noe som setter familien i en vanskelig situasjon ”jeg skal klare meg selv”!

De fleste av oss tenker dette, jeg tenkte også det etter at Merete døde. Fast bestemt på at jeg var sterk nok til å gjøre alt selv, å ta imot hjelp skulle jeg ikke.

Hvorfor er det slik at det er så vanskelig å ta imot hjelp?

Jeg bestemte meg en kveld noen måneder etter at min kjære døde, at jeg skulle heve meg over stoltheten min og be om hjelp. Jeg ringte dagen etter til Homestart kontakten her i Rygge kommune. En hyggelig dame med navn Camilla tok telefonen og hørte på min historie. Vi bestemte oss for at hun skulle ta seg en tur hjem til meg og hilse på oss. Så kunne vi snakke litt om hva en Homestart familie eventuelt kunne bidra med for oss.

Hva er en Homestart familie tenker du kanskje, på hjemmesiden til Rygge kommune skrive de;

Home-Start Familiekontakten tilbyr støtte til småbarnsfamilier som ønsker hjelp i en stresset og vanskelig hverdag. Hjelpen gis av frivillige familiekontakter som har vært igjennom et opplæringskurs før de starter kontakten med en familie.

Vi tilbyr Home-Start støtte til familier i Rygge, Råde eller Våler kommune.

Home-Start NORGE er en uavhengig ideell organisasjon med 32 avdelinger. Home- Start startet i England for 35 år siden.

Noen uker etter fikk jeg hilse på Anita Bjørkå Flatin som skulle være Homestart familien min, som sammen sine 2 flotte døtre skulle bli kjent med mine små flotte troll. Det kjentes litt rart ut at jeg skulle la noen som jeg ikke kjente godt tilbringe tid sammen det som betyr alt for meg. Møte med Anita ble et varmt møte, Camilla som koordinator var også med som gjorde det trygt. Gode rammer der vi snakket om barna og hva jeg tenkte var mitt behov. Det var tydelig at systemet som er rundt denne ordningen har klare linjer, her var det forståelse og støtte som møtte meg.

Anita og familien har gitt meg en pusterom i hverdagen. Jeg liker å kalle det Øysteins friminutt. Barna, som fort ble trygg på familien gleder seg til hver mandag når de skal være hos dem på ettermiddagen. Noen ganger for å leke, noen ganger for å reise på hytta i Vansjø. Noen ganger for å bake og noen ganger for et ledig fang å sitte på. Der barna har fult fokus fra noen som virkelig har tid til dem. Godt for barna, godt for meg.

Anita og familien gir uttrykk for en stor glede over å få låne barna mine, de beskriver det som en glede for familien og noe som gir energi. Det kjennes godt for meg, godt for barna, og tydeligvis godt for Anita og familien. Jeg elsker vinn vinn situasjoner her i livet.

For meg, har denne ordningen bidratt til at jeg har holdt hodet over vannet. Jeg er evig takknemlig for at det finnes mennesker som helt frivillig vil hjelpe andre som har en tøff hverdag.

Jeg håper at dersom du, enten selv eller kjenner noen som kunne tenke seg å bli homestart familie, ta kontakt med kommunen der du bor. Det trengs mange flere Homestart familier, hver med å gjør forskjellen for en familie om du kjenner at det har dere litt ekstra overskudd til. Det handler ofte om så lite, som betyr så mye for en familie som trenger hjelp.

Jeg deler gjerne mer av mine gode erfaringer med ordningen om du sitter lurer på om dette kan være noe for deg.. Så kanskje min gode opplevelse kan gjøre at nettopp du har lyst til å bli Homestart familie. Jeg utfordrer deg!

Del gjerne mitt blogginnlegg.





  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post41

Min sorggruppe...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, February 16, 2015 10:48:29

Stemningen i rommet er spent, jeg prøver å virke trygg. Føler jeg prøver å være sterkere en jeg føler meg, for jeg føler meg bare nervøs.

Jeg titter rundt på de som sitter rundt bordet, lurer på om de føler det samme. Det er bare damer, jeg kjenner jeg skulle ønske det hadde vært en mann til…

2 av damene virker rolige, de virker balanserte. Trygge! De smiler og hilser, presenterer seg selv. De er damene som skal lede sorggruppa, godt å kjenne på at de virker som rolige damer.

Lys tennes for de som har forlatt oss, lysene tennes et og et. Mens vi forteller navnet på den vi tenner lys for. Lysene brenner gjennom samlingene…

Sorggruppa mi har for meg hvert et sted der man kan snakke om det skjedde. Jeg var på mange måter litt skeptisk, men hadde selv bedt SLB om å hjelpe meg med å komme i kontakt med en gruppe. Jeg ble enda mer skeptisk når jeg forstod at jeg var alene mann. Skeptisk til at mine tanker skulle være helt annerledes en deres, at min måte å beskrive situasjonen ikke skulle være til å kjenne igjen.

Noen ganger er det godt å kjenne at man tar feil. Min sorggruppe har vært en god gruppe med bra folk. Selv om jeg har vært alene mann, har vi kunne diskutere og forstå hverandre. Noen ganger merker jeg at vi ser på ting ulikt, men det er greit. For slik er jo sorg, ulik. Vi har delt sorger, gleder, historier og frustrasjoner. Vi har ledd sammen, og spøkt. Vi har snakket om de tøffe tingene, men også det gode.

Jeg anbefaler andre jeg snakker med som er i en sorgprosess å delta i sorggruppe. Ikke alle vil synes at det fungerer, men det som kanskje er det aller viktigste er hvordan sorggruppen blir satt sammen. Det er slik jeg ser det vesentlig at gruppen består av noen som har opplevd ting som ligner på hverandre. At man kan kjenne igjen det de andre beskriver. Alder vil også være viktig, at aldersspennet ikke er for stort.

Når jeg snakker om at jeg deltar i en sorggruppe er det mange som spør meg, men føles det noe godt å sitte der å sørge sammen med noen ? Da smiler jeg og svarer at det er ikke det en sorggruppe handler om. Joda, man kan gråte sammen, men i min gruppe har målet hele tiden vært å løfte hverandre og det er mange måter å gjøre det. Noen ganger også med tårer.

Nå slutter jeg i min sorggruppe, det er riktig nå. Det er ting som skjer med meg for tiden som jeg opplever som positive. Det er viktig for meg nå å følge denne gode følelsen. Sorggruppen blir da et sted som ville bringet meg tilbake til det vonde, nå vil jeg løfte blikket mitt og se fremover.

Jeg er takknemlig for det vi i gruppen har hatt sammen. Takknemlig for det vi har delt, og hvordan jeg gjennom gruppen har sakte men sikkert gått skritt fremover.

En stor takk til dere alle 5!







  • Comments(2)//www.mhbkreft.net/#post40

Morsdagshilsen fra Amalie

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Sun, February 08, 2015 09:41:51
Jeg savner deg som mamma, men jeg klarer meg. I dag er det morsdag.



  • Comments(3)//www.mhbkreft.net/#post39

Senter for lindrende behandling

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Thu, February 05, 2015 23:28:34

Sykepleieren står og leser i papirene, igjen! Jeg blir litt oppgitt, 4 sykepleieren som er innom rommet på akutten og må lese papirer. Det nærmer seg time 3, ikke noe skjer. Merete har store smerter, men er et større menneske en meg og viser stor forståelse for at det er mange andre som trenger hjelp før henne denne tidlige ettermiddagen på Fredrikstad sykehus.

Det er da jeg for første gang treffer Line. Hun banker forsiktig på, kommer inn og tar papirene fra den svenske unge sykepleieren. Sier hyggelig men bestemt at, ”jeg tar over her jeg nå”. Hun blunker til Merete, før hun presenterer seg. Hei, jeg heter Line, jeg jobber på SLB som er senter for lindrende behandling. Vi skal nå få ordnet et rom oppe på A8 før du skal få treffe legen vår.

Dette var det første møte med SLB i Fredrikstad. En spesial avdeling på sykehuset. Et møte som skulle vise seg å ha alt å si for alle våre opphold ved sykehuset. For fra denne dag var vi alltid i trygge hender, uansett om vi var inne for kontroll eller innlagt på sykehuset grunnet smerter ordnet SLB damene det slik at det skulle bli best for Merete og ikke minst meg. Legene som jobbet på SLB var også de som etter hvert samarbeidet med fastlegen slik at Merete kunne ha mye av behandling hjemme, de ordnet samarbeid med hjemmesykepleien og de ordet medisiner. De behandlet hele familien, la til rette for oss alle.

Det varmet alltid når man ble møtt med en klem, gode ord og forståelse. De støttet meg som pårørende og hadde alltid tid til å la meg snakke ferdig. De støttet og rådet, men kom også med innspill på hvordan jeg kunne møte Merete på andre måter når de så at vi trengte råd. De turte å snakke om det vanskelige, men hjalp oss med håpet og troen på at man kunne skape gode dager. De hadde respekt for vår evige kamp om å alltid få lov til å reise hjem.

Jeg lærte meg fort under denne tiden at en klem er ikke en klem. Man trenger klemmer av noen som ikke bare ser på det som en jobb, men som oppriktig føler med deg i den kampen man er i.

Jeg husker godt spesielt en situasjon der Merete var veldig syk og var innlagt i Fredrikstad. Ullevål sykehus ville ha Merete ditt slik at de kunne bruke sin spiss kompetanse. Merete måtte da fraktes i sykebil, hun var redd og husket godt sist hun måtte reise i sykebil og kastet opp hele veien. Pulsen hennes steg, og hun ble fortvilet. Situasjonen virket for meg totalt låst. Da bestemte SLB seg for at de skulle sende med en av sine sammen med Merete i sykebilen inn til Ullevål slik at Merete både ville være trygg på veien inn og i overleveringsfase til Ullevål. Merete ble trygg og reisen gikk så bra denne gangen.

Jeg har en enorm respekt for de som jobber på SLB i Fredrikstad. Når livet er på hell tenger vi slike avdelinger som har spiss kompetansen på dette. Som jobber for å kunne tilrettelegge slik at det blir så bra som det kan få blitt. Som har sine egen leger som følger opp og som aldri var langt unna.

Jeg håper at denne avdelingen får forbli, slik at andre også vil møte disse flotte menneskene som gjør det vanskelige litt lettere!



  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post38

"For å se regnbuen må du tåle regnet"

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, February 02, 2015 19:57:20

Historiene jeg hører handler ofte om de som har opplevd noe vondt, opplevd sorg eller kriser. Det fortelles om det som var vanskelig, om hvor tøft det var å ”reise seg opp igjen”. Det er disse fortellingene så mange av dere deler med meg. Fortellingene som bekrefter at ting kan være tøft, men blir bedre, uansett hvor langt nede man er. Jeg blir ydmyk over hvor mange som tar seg tid til å sette seg ned og skrive om sin historie. Tar seg tiden til å søke opp navnet mitt. Etter at KK hadde et innslag om meg og barna har det kommet mange meldinger. Varme, triste, positive. Alle med et budskap som jeg legger under setningen ”for å se regnbuen må du tåle regnet”.

For noen dager siden satt min eldste datter ved siden av meg. Vi satt og leste i artikkelen i KK. En av setningene vi leste var ”pappa, skal du aldri smile igjen?” Amalie ser på meg, ”slik er det ikke lenger pappa, nå smiler du mye”

Det er godt for pappahjertet å høre at Amalie legger merke til at også jeg er i en forandring. For de siste ukene har vært uker som har skapt energi for meg, gode uker der søvnen igjen har funnet sin rytme. Det er magisk, når man ikke på et par år har sovet godt, så får man flere netter etter hverandre der man sover seg gjennom hele natta.

Dagene er like travle nå som før jul. Tempo er raskt, det er for mye å gjøre i hverdagen og ting blir satt på vent. Forskjellene er at når man har energien, føles det greit det man ikke rekker. Istedenfor å bli irritert og i dårlig humør, smiler man av det man ikke rekker, så tar man det senere.

Det er små ting i hverdagen igjen man klarer å sette pris på, uten at samvittigheten stikker i ryggen. Små ting som å gå på kino, uten barn. Eller lage seg en god middag og ta seg tid til å spise den etter at huset er stille for kvelden. Kunne legge seg litt senere en normalt, for det er store muligheter for at man sover godt hele natta og da trenger man ikke like mange timer. Ikke minst orke å se en hel film på en kveld, ikke se den over flere kvelder som det har blitt til de siste årene!

En god januar er over, jeg er klar for en god februar!



  • Comments(1)//www.mhbkreft.net/#post37
Next »