I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

"KK - Jeg hadde fortsatt barna og leve for"

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Wed, January 28, 2015 15:35:21
Det er alltid rart og utfordrende å både lese om seg selv og se på bilder av seg selv. I ukas KK er det en reportasje om meg og barna mine, i forhold til det vi har vært gjennom. Man blir ydmyk for at andre vil lese om oss. Føler ofte at man fremstilles som noe unikt og man får en klump i magen av det. Jeg synes artikkelen speiler godt det vi fortalte under besøket, selv om jeg som mange andre bare har gjort det som man gjør når man kommer opp i noe slikt. Hvis du har lyst til å lese nettutgaven av artikkelen kan du følge denne linken;

http://www.kk.no/historier/jeg-hadde-fortsatt-barna-%C3%A5-leve-31080









  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post36

.. den uvirkelige dagen..

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, January 19, 2015 15:56:04

Dressen henger framme, skjorta er stryket og slipset er knytt. Skoene er pusset. Barna har funnet seg de klærne de synes de er finest i. Dagen er kommet, det er uvirkelig. Jeg føler på mange måter jeg ikke er tilstede, men ser på meg selv der jeg hjelper barna med å få på seg klærne. I dag skal vi følge min kone til grava. Det hele virker uvirkelig!

Barna skal være med, men jeg har gjort noen valg. Mamma henter tvillingene og skal ikke komme inn i kirken før det er noen minutter igjen før det starter. Mamma tar på seg en tøff oppgave, hun vil være en av de siste inn i kirken. På en slik dag koster det å skulle møte så mange blikk. Men denne dagen kommer de små først, det er viktig at de kommer sammen noen de er trygge på.

Amalie og jeg reiser sammen svigermor og svigerfar opp til kirken 1,5 time før begravelsen skal begynne. Amalie og jeg skal bruke litt tid i kirken, gjøre oss mentalt klare for det vi nå skal gjennom.

Jeg åpner opp døra fra våpenrommet, jeg møter et hav av blomster. Tror aldri jeg noen gang har sett så mange før. Jeg kjenner tårene sprenger på, men Amalie tar meg i handa og sier. Se så flott pappa, mamma hadde elsket alle disse blomstene. Jeg smiler, du har rett Amalie.

Arnhild, presten møter oss. Hun spør om Amalie vil være med henne å tenne lysene i kirken. Jeg blir litt overrasket over at Amalie slipper hånden min og blir med. Det føles godt. Jeg går fra blomst til blomst, leser hva som står. Ser navnet til Merete, men klarer ikke å forstå. Det er uendelig mange blomster, så mange som vil gi Merete en siste hilsen. Jeg stopper opp med en bukett, hilsen gode venner og kollegaer i Støtvigenga barnehage. Det kjennes så godt, at gjengen min er der med meg i tankene denne dagen.

Kirken fyller seg opp. Amalie sitter nærme meg, mange som ser på oss. Det er helt stille i kirken, kun pianisten som spiller. Det er bare noen minutter igjen, jeg føler fortsatt at jeg ikke er inne i kroppen min. Jeg ser nedover i kirken, venner, familie, naboer, kollegaer. Kirken er full. Så kommer Mathilde og Nikolai, de kommer i raske skritt. Jeg setter meg ned på huk og de klatrer opp på fanget mitt. Setter seg ned sammen med Amalie. Det blir helt stille, jeg ser at mange gråter. Synet av de små som kom satte mange følelser i sving.

Barna sitter tett inntil meg, en på fanget. Amalie med hodet inn til kroppen min. Jeg kjenner hjertene slå, så godt å ha de der. Jeg henter styrke i nærheten. Det er oss nå.

Arnhild starter, det kjennes godt at en nær venn er den som skal lede seremonien. Trygt og godt. Jeg hører, men er ikke tilstede. Barna ser på presten, på kista, på blomstene. De er tatt av stemningen, men rolige. Arnhild prater så fint om Merete, om en dame som så varmt var der for alle, som levde og åndet for familien sin. Så ser Arnhild på meg, jeg reiser meg opp. Steller meg ved siden av henne, jeg puster dypt. Ser utover alle, klarer ikke å se hvem som sitter der. Ser bare masse mennesker, som er berørte. Jeg tar opp lappen min, brått er jeg tilbake i kroppen. Jeg føler et hopp, brått klar over virkeligheten. Jeg er rolig. Snakker høyt og holder minnetalen min. Det kjennes godt, godt å få sagt disse fine tingene til Merete.

Mine flotte barn sitter så pent, der på benken mens jeg holder talen. Jeg kjenner jeg er så stolt av dem. En situasjon de aldri burde kommet i, takler de og følger med på hva pappaen sin sier. Jeg går ned til de, Amalie tar handa mi og klemmer den hardt og nikker til meg. Amalie var den eneste som hadde hørt talen på forhånd. Jeg tror hun var stolt av meg.

Gutta steller seg opp ved kista for å bære. Jeg har valgt å ikke gjøre det. Jeg har tatt valget om at det er viktigere å gå sammen barna ned til gravplassen. Jeg kjenner valget er riktig der vi går nedover. Jeg snur meg og ser bakover, en lang rekke!

Kisten senkes, jeg kjenner alt sprenger på. Men føler meg rolig. Holder hardt i barna. Jeg ser de gråter. Jeg setter meg på huk, vi står kinn mot kinn alle sammen, nærheten gir igjen styrke til oss alle. Barna legger på en rose.

Mathilde og Nikolai forlater med en gang stedet, igjen ofrer mamma seg. Hun hadde fortjent å stå der sammen oss etterpå og bli kondolert hun også. Men mamma er sterk, hun vet det beste for de små er at hun drar rett til Larkollen. Det er godt å få de avgårde, og jeg kjenner en stor takknemlighet for at mamma gjør dette for meg.

Jeg vet ikke hvor mange som kom bort til oss, der Amalie og jeg stod. Jeg vet ikke hvor mange gode klemmer jeg fikk, eller hvor mange jeg hilste på. Jeg husker ikke. Det var så mange, men det føltes så godt. Noen klemmer varmet mer en andre, mine aller beste var der og støttet.

Jeg står alene ved grava. Alle har reist. Jeg setter meg på kne ved grava. For siste gang ser jeg kisten. Jeg forteller Merete at jeg elsker henne…





  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post35

”Hei du unge mann, jobber du her?”

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Wed, January 14, 2015 22:59:36

”Hei du unge mann, jobber du her?” spør en gammel dame meg på Fredrikstad sykehus, fra senga som står på gangen på A8. Jeg har observert henne tidligere, der hun nå for dag 3 har den samme plassen, i gangen! Et sted alle går forbi, et sted det ikke finnes privatliv, et sted ikke verdig for noen.

”Nei, det gjør jeg ikke” ”men kanskje jeg kan hjelpe deg med noe?”

Denne gamle damen spør om jeg kan hente et glass vann til henne, jeg gjør det selv om jeg observerer at hun har 2 glass med vann på bordet sitt, som riktignok står bak henne så alle skal kunne komme forbi henne i gangen. Jeg henter vannet og går tilbake.

”Kanskje du har tid til å sette deg ned litt?

Det slår meg, kanskje det ikke handlet om vannet. Hun trenger å prate litt. Jeg har litt tid, Merete er avgårde sammen sykepleieren for å ta noen prøver. Jeg setter meg ned ved siden av henne, men merker at det er vanskelig å sitte hos henne, vi tar for mye plass i gangen, det er vanskelig å komme forbi når jeg sitter der.

Jeg blir uansett sittende og reiser meg opp når noen skal forbi. Denne gamle damen forteller meg at hun er snart 85 år, hun er en dame uten nær familie og venner. Hun forteller meg at etter at mannen hennes døde, var det bare henne. Nå hadde hun fått kreft, av en type som man ikke kunne bli frisk av. Hun ventet bare på å få lov til å slippe, etter det hun syntes var et langt og godt liv. Hun forteller meg varmt om hvordan mannen hennes hadde vært, og hvordan de hadde levd sitt liv. Hun var fredfull og glad for det livet hadde gitt henne.

Så sier hun med streng stemme ” Vet du, jeg har betalt skatt i hele mitt liv, og når jeg blir dårlig, må jeg ligge her på gangen og ha det vondt

Jeg tenker ofte på denne gamle damen og tenker på at vi som bor i Norge er heldige, men man skulle sluppet å oppleve å ligge på gangen. Ikke en verdig avslutning, der hun stakkars både kastet opp og andre ting, uten mulighet for privatliv. Fordi A8 var full, og kapasiteten alt for liten. Sykepleiere og hjelpepleiere gjorde det så godt de kunne, det var det ingen tvil om. De var nok like fortvilet som de som lå på gangen.

For Merete var dette et oppholdet på 5 dager, den dagen vi reiste hjem lå denne damen på sin 5 dag på gangen....

Jeg håper at det nye sykehuset i Østfold har en større kapasitet på kreftavdelingen når det står ferdig!



  • Comments(2)//www.mhbkreft.net/#post34

”Pappa, tror du mamma er en engel?

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, January 05, 2015 15:31:55

”Pappa, finnes Gud?”

Hva tror du Amalie?

”Jeg tror at det finnes et flott sted der oppe i himmelen som er varmt og godt. Hvor mamma går rundt i kjolen som hun hadde på seg i kista. Den hvite som var hennes beste kjole. Der spiser de god mat og mamma orker å løpe rundt.

Det høres fint ut Amalie, mamma ville likt godt tankene dine.

”Men hva tror du pappa?”

Pappa tror ikke på Gud og Jesus. Pappa synes at dersom det er slik at det finnes noen der oppe som styrer noe, så synes pappa at det var rart at de skulle la mamma bli så syk at hun døde.

”Men pappa, du er jo bestevenn med presten?”

Ja, pappa er venn med presten. Det er slik jeg respekterer at andre tror på Gud og Jesus. Selv om Arnhild tror på noe jeg ikke tror på, betyr det ikke at jeg ikke liker henne som person eller det hun står for.

”Men jeg tror på Gud pappa”

Det har ikke pappa noen problemer med Amalie, du skal følge dine tanker. Hvis du ønsker å prate om Gud så gjør vi det, selv om pappa ikke tror han finnes. Men pappa tror at det er et godt sted etter man er død, pappa tror bare ikke det stedet har noe med Gud å gjøre.

Det er vanskelig noen ganger å skulle svare barna mine på dette. Jeg tenker ofte på hva det er lurt å si. Jeg heller til ærligheten min, men har ingen problemer med å ”tro” på englene. At det finnes noe godt der ute også etter døden, et sted hvor Merete har fått fred fra alle smertene og sykdommen. Jeg er opptatt av at Amalie skal vite at jeg ikke tror det har noen sammenheng med Gud.

Amalie synes dette er helt greit, men hun spør meg ofte om det samme. Særlig ved legging. Jeg er glad for at hun tør å snakke om det, og at vi kan reflektere sammen over hva som er etter livet.

I all tiden vi har hatt mens Merete var syk og i ettertid har jeg valgt å være ærlig med Amalie hele veien. Jeg tror personlig at det vil gjøre at det på sikt blir lettere å forholde seg til alt som har skjedd.



  • Comments(7)//www.mhbkreft.net/#post33

2015

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Thu, January 01, 2015 18:16:39

Tenk at nå er vi i 2015! En flott nyttårsaften ble topp sammen med gode venner. 3 barn som koste seg og var spente og våkne! fram til midnatt :-)





  • Comments(6)//www.mhbkreft.net/#post32

Godt nytt år!

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Tue, December 30, 2014 20:33:09

Stolt kan jeg si; Julen 2014 ble bra.

JA, det har vært noen tunge stunder. Der savnet har presset seg fram og tårene sittet løst. MEN, julen har gitt meg også troen på at høytider også i fremtiden kan preges av glede og opplevelser. Det har vært godt å kunne ha langfri fra jobb, som har gitt mer tid til barna og litt mer energi i kroppen. Det kjennes godt å føle på, energi kan jeg ikke huske sist var en del av kroppen min.

Julen har gitt meg noen opplevelser der jeg har kjent at jeg lever. Det er rart, hvordan ting man ikke før kjente på, nå kjennes på en helt annen måte når de oppleves. Jeg håper aldri jeg glemmer igjen at ting må settes pris på. Mange nye dagens smil er skrevet ned!

Julen har også gitt tid til samtaler her hjemme. Særlig Nikolai på 4 er opptatt av døden om dagen. Han lurer på når jeg skal dø og hvor de skal bo om det skjer. Jeg prøver å svare så godt jeg kan, der utgangspunktet mitt er å være ærlig. Det er tydelig at svaret mitt om at ingen vet når man skal dø ikke er et godt svar for han. Så han fortsetter å spørre.. så får jeg holde roen og gi de samme svarene til han slår seg til ro med det. Jeg har brukt det siste ½ året på å lese mye fagstoff om barn og sorg, og det slår meg hvor forskjellige meninger det er. Synes det er svært få fagbøker som er konkrete, som tør å gi anbefalinger på hva man kan svare på ulike spørsmål som dukker opp.

Kanskje jeg ikke har funnet de rette bøkene, har du et forslag på en god bok? Send meg gjerne et tips på e-posten min post@mhbkreft.net. Kanskje man skulle ha fått til en bok der ulike mennesker forteller om hvordan man møtte sine barn i sorg.. en praksisfortellingsbok!

Et av de store smilene denne julen kom en dag i postkassen. Der lå det et brev som det stod at det var donert 10 000 kr til kreftforeningen i Merete sitt navn. Sender var anonym, så jeg vil bare si TUSEN TAKK. Håper du er en av de som er innom bloggen min slik at du kan lese hvor stor pris jeg satte på det og hvor rørt jeg blir at noen gjør dette.

Jeg vil ønske dere alle ET GODT NYTT ÅR. Jeg har bestemt at 2015 skal for familien Hauger Brogård bli et godt år. Vi skal prøve å ta nye skritt inn i det som har blitt vår hverdag. Vi skal ikke lete etter smilene lenger, men la smilene komme til oss. Vi skal sørge for å gi andre gode smil. En god start blir på nyttårsaften, som skal tilbringes med noen av de beste jeg vet om!



  • Comments(7)//www.mhbkreft.net/#post31

God jul!

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Tue, December 23, 2014 22:36:32

Jeg er klar for jul! Ja, kjøkkenet burde fått seg en omgang med rydding, og strengt tatt burde jeg vasket over gulvene… men ingen kommer hit i morgen før solen har gått ned.. (da synes det jo ikke) og Lykkelig Kaos.. ja, det lever vi godt med.

Lillejulaften er en spesiell kveld for meg. En kveld der Merete og jeg ordnet ferdig til strømpene, pakket inn de siste julegavene og koste oss med gløgg. Nå må jeg gjøre det alene, i desember for et år siden orket jeg ikke! Men i kveld har jeg igjen kost meg med å ordne, jeg har smilt mye av Merete, da jeg har hørt stemmen hennes fortelle meg at ”den gaven der kunne du kanskje pakket litt bedre inn” eller ”Øystein, vi er så heldige som har alt vi trenger her i livet”….

I morgen skal jeg sammen barna reise opp på graven, barna har øvd inn flere julesanger de ønsker å synge for mammaen sin. Vi har funnet fram nissen som Merete likte så godt, den skal få være på graven i noen dager. Vi skal tenne lys og jeg skal minne barna om hvor høyt de var elsket av mammaen sin.

Så skal vi sammen skape gode minner og nyte resten av julaften. Vi skal sammen vente i spenning om nissen kommer og vi skal småkjenne litt på pakkene gjennom dagen. Vi skal skape mange gode smil og opplevelser.

Jeg ønsker dere alle en riktig god jul. Vet at mange av dere som leser bloggene min sitter også med savn etter noen. Vi skal hente støtte i hverandre og sende gode tanker.

GOD JUL!

Juleklem sendes dere alle fra Larkollen!





  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post30

"Også gode minner i sykdomstid"

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Tue, December 16, 2014 21:42:13

Løvebrølet høres på lang avstand, luften er ren etter et regnskyllet. Den gode lukten, lukten av nye muligheter, hvor det ”møkkete” er vaske bort. Vi er klare, nok engang i Dyreparken i Kristiansand. Stedet som er blitt familien Hauger Brogårds feriested. Et sted hvor vi slapper av, bruker tiden godt og ikke stresser. Et sted der gode minner skapes!

Det er august 2013, Merete er dårlig, men ønsker seg en ferietur. En tur med sin mann, sine 3 vakre barn og sin mamma og pappa. Kanskje føler Merete på seg at dette er siste mulighet.. Vi velger å følge magefølelsen på at dette skal gå bra, ikke se begrensninger, se muligheter. Noe av det Merete og jeg alltid har vært sterkest på sammen!

Barna er i ekstase, etter flere uker der mamma har vært mye på sykehus. De ler, de hyler, de løper.. Jeg går litt bak de alle der vi er på vei opp til Kutoppen. Svigermor dytter tvillingvogna med Mathilde og Nikolai oppover, Amalie nyter ved å sitte på med Merete i den elektriske stolen. Svigerfar prater med lystig stemme. Jeg roer ned farta, lar de gå. Jeg vil ikke at de skal se at tårene mine renner. De er en blanding, av gledes tårer og triste. Jeg nyter å være her med de som betyr mest, men innerst inne i hjertet mitt sier noe meg, at dette er den siste gangen vi er her som en hel familie.

”Pappa, kom… vi kan kjøre traktor” Jeg løper opp, tårene forsvinner der jeg løper opp til Nikolai som roper. Merete smiler, litt smårød i skinna, jeg roper i det jeg løper forbi henne at få opp farta på ”bilen” din, så kjører vi om kamp. Merete ler tilbake og setter ”bilen” i høyeste gir. Amalie heier på mamma, Nikolai på pappa! Jeg registrerer at flere smiler og ler til oss. Jeg later som jeg snubler, og Merete og Amalie kjører forbi! Viktig seier for jentene!

Dagen går fort, ser at Merete er blir sliten, men hun har en energi hun ikke har hatt på mange uker. Smilene gir styrke til oss alle. Dagen avsluttes med byfest i Kardemommeby, sang og underholdning gir oss nye smil. Merete synger med, jeg tenker på at jeg skal være glad om noen av barna arver sang stemmen hennes, den er behagelig. Mathilde og Nikolai har begge kravlet seg opp på fanget hennes, mens Amalie sitter tett inntil. Det er godt å se de sitte slik, jeg velger å ikke ta bilde. Jeg lagrer det i hodet, noen av de beste minnene fortjener noen ganger å bare bli plassert der oppe!

Det at vi skapte gode minner i sykdomstiden har for barna gjort tiden etter bedre. De har også gode minner ved siden av alt som var vanskelig og tøft. Vi hadde noen fantastiske dager i dyreparken. Merete strålte tross av smerter og redsel for hva som lå der framme. For Merete ble dette det siste ferieturen, den kostet henne mye, men det var godt for alle. Bare noen få uker senere døde Merete, og jeg synes det sier mye om styrken hennes, og ikke minst om tanken om å skape det beste som mulig for sin familie.

Turen hjem fra Dyreparken var god, stemningen i bilen var på topp! Opplevelser og nye bamser fant veien hjem til Larkollen. Tusen takk til Dyreparken som er så gode på å legge til rette også for familien som har noen utfordringer på sin vei..



  • Comments(1)//www.mhbkreft.net/#post29
« PreviousNext »