I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

... på vei til Ullevål...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Sat, December 13, 2014 10:26:19

Det går fort på E6, jeg legger meg i 110, men jeg blir stadig frakjørt. Burde jeg kjøre fortere? Jeg føler jeg har dårlig tid, vet at sykebilen med Merete vil være på Ullevål lenge før meg. Jeg prøver å tenke rasjonelt, ingen er tjent med at jeg kjører av veien. Jeg puster med magen, men den svarer bare med å være kvalm. Den har ikke tenkt å spille på lag…

Vi er i april, Merete har nettopp fått bekreftet spredning til skjellete på Moss sykehus, hun blir stroppet fast og får ikke lov å bevege på seg før ekspertene på Ullevål har undersøkt. Beskjeden kommer som et sjokk, da vi 14 dager tidligere feiret seier og friskmelding. Vi er redde men ingen snakker med oss, bare at sykebil er bestilt.

Tankene flyr i hode mens jeg prøver å konsentrerer meg om å kjøre, hva betyr dette… Spredning til skjellete. Jeg er sint på legene på Moss, de må for svarte ta seg tid til å forklare.. ikke bare sende oss avgårde. Jeg må legge sinne til side, bestemmer meg for å sende et brev senere en gang og beskrive hvordan en slik opplevelse føles fra de pårørte sin side.. Det hjelper å tenke på at jeg skal gi tilbakemelding, sinnet slipper, men redselen vokser for hver mil jeg nærer meg Ullevål.

Beina er tunge, der jeg beveger meg med raske skritt mot akuttmottaket. Jeg må stoppe, finner en busk og kaster opp. Redselen lammer meg. Hodet sprenger. Jeg kjenner sinne igjen vokser, sinne over at jeg ikke er sterk. Bare redd! Jeg kommer meg inn på akutten, blir bedt om å vente på et rom. Jeg setter meg lydig. Sitter i 10 minutter, ingen ting skjer! Jeg reiser meg opp, ingen å spørre. Jeg beveger med innover akutten, møter et par sykepleiere. De bare smiler til meg, så jeg fortsetter. En lege kommer løpende, roper på hjelp. Flere leger kommer løpende. Jeg går videre innover, registrerer bare at ting skjer rundt meg. Så ser jeg Merete, liggende på en seng, fortsatt i stropper. Hun er blek og jeg hører hun prøver å hoste.. 2 sykepleiere prøver å hjelpe henne, Merete har kastet opp hele veien, men har ikke kunne løfte på hode, bare snu det til siden.

Jeg tar hånden hennes, hun klemmer den uten å se opp. Hun klemmer en rask gang så to lange, vårt tegn på at vi elsker hverandre om vi skulle komme i en situasjon der å klemme var den eneste muligheten for kommunikasjon. Merete føler seg for svak til å si noe, så hun klemmer. Jeg klemmer tilbake.

Merete blir undersøkt, klærne klippet av. Det er fortatt viktig at hun ligger som en tømmerstokk til legene får klarhet i spredningen. Merete er tapper, sterk. Jeg er bare svak, redd og i veien der jeg sitter i et hjørne og ser på hva legene gjør. De er raske, flinke og snakker rolig med Merete. Gir Merete litt beroligende, hun sovner.

Legene snur seg mot meg og ber meg bli med, jeg sier nei. Vil ikke at Merete skal ligge alene selv om hun sover. De henter en sykepleier, som setter seg hos Merete. Jeg blir med legene…

”Øystein, situasjonen er svært alvorlig. Vi vil få en bedre oversikt om et par dager, da vil vi kunne si noe om behandlingsform. Fram til det må Merete ligge helt stille. Har du noen til å ta seg av barna? Er det noen vi skal ringe for deg?”

Jeg ser ut av vinduet og opp på himmelen, i et håp om å se et lyn som et tegn på at jeg skal finne styrken!



  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post28

The fault in our stars

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Sat, December 06, 2014 20:47:15
En av de filmene som har satt dypest spor hos meg i år er denne. En film som setter seg litt i ryggen din og får deg til å føle på både det vonde og det gode. En film om hvordan 2 unge mennesker med kreft møter sin hverdag. Anbefaller dere alle å se den.




  • Comments(1)//www.mhbkreft.net/#post27

Føtter vandrer....

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Fri, November 28, 2014 20:59:00

…… Føtter vandrer, fram og tilbake. Raske og bestemte, de vet hvor de skal. Jeg ser på klokken 01.15, jeg får ikke sove, tankene spinner. Jeg er varm på huden, men føler meg iskald. Dyna er lett, puta er tynn. Godt brukt. Mange skjebner har delt den tidligere. Jeg lurer på om noen som har sovet på den før lå slik som meg, på sykehuset, på rom sammen med sin kone, i et håp om at det skal gå bra.. Mens man ligger og titter bort på den man elsker, følger med på at pusten er rolig men regelmessig….

….. 02.30, noen løper på gangen.. det høres ut som det er flere en 1 som løper, lyden av en tralle i fart farer forbi rommet vårt. Flere føtter kommer løpende.. Jeg forstår hva det er, prøver å ikke tenke på det… Lyden av små smell er ikke til å ta feil av, det kommer fra naborommet. Det er akutt tralla, det står om livet til noen…. Jeg får et behov for å hjelpe til, men vet jeg ikke kan… Jeg merker jeg kryssere fingrene, håper det går bra der inne…

….. Jeg står opp, har et behov for å sette meg med siden av Merete, jeg legger hånden min på brystet hennes, jeg vil kjenne at det beveger seg. Hun puster rolig, sover tungt. Jeg bestemmer meg for å bli sittende her, det gjør meg roligere. Jeg blir redd når jeg hører akutt tralla, redd og kvalm…

…. Mange føtter går forbi døra, sakte denne gangen, tralla blir trillet avgårde.. Det høres ut som en seng rulles ut av naborommet, den slår borti dørkarmen. Det virker stille fra senga, innerst inne vet jeg hva det egentlig betyr.. Jeg klemmer hånda til Merete, blir brått redd for at jeg klemte så hardt at hun våkner, men hun sover videre…

….. 03.30… nattavakta kommer inn, hun kommer med den lille lommelykten sin, for å forstyrre minst mulig. Hun kommer bort til meg, som om hun vet hva jeg tenker på. Hun lurer på om jeg har vært våken lenge, jeg nikker. Hun gir meg en klem og hvisker til meg, ”husk Øystein, selv om hun på naborommet reiste sin vei nå, betyr ikke det at deres kamp er tapt. Hold oppe mote..” Tårene mine renner, for jeg vet hva jeg må prate med Merete om i morgen..

…. 05.30, jeg har tenkt på hvordan jeg skal ta opp med Merete et vanskelig tema, hva skal vi bestemme oss for dersom hjertet hennes stopper opp…. Hva ønsker Merete…. Jeg blir sinna, jeg kjenner at det kribler i kroppen. Musklene er i spenn, jeg føler at øynene mine er svarte… Jeg er sint fordi jeg må forholde meg til dette!

…. 07.00, Merete beveger på seg, jeg hopper stille opp i senga mi, later som jeg sover. Merete roper rolig på meg, lurer på om jeg kan våkne. Jeg snur meg mot henne og sier jeg elsker deg, du ser bra ut i dag jenta mi. Hun spør om jeg har sovet godt, med et smil svarer jeg, som en stein jenta mi, nå skal vi sammen skape en god dag for oss!



  • Comments(8)//www.mhbkreft.net/#post26

Amalies gode budskap..

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Thu, November 27, 2014 21:18:45


  • Comments(1)//www.mhbkreft.net/#post25

Sola kom med en beskjed..

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Tue, November 25, 2014 16:21:03


Slik så det ut i Larkollen 24. November 2014. Etter at sola ikke har vist seg de siste 3 ukene var det nesten som et magisk tegn denne dagen at den dukket opp. Jeg hadde gruet meg til denne dagen, som er min bursdag. Slike dager gir meg en ekstra tanke om savn og hva jeg var så heldig å ha. Derfor var det magisk at solen kom på dagen og stjernene om kvelden. Det var som om Merete ville fortelle meg noe. Jeg velger i alle fall å tenke på det slikt og flere av mine venner skrev om sola til meg i går. Det føltes godt at flere tenkte litt det samme som meg….

Men hva er det som gjør at mennesker i sorg gruer seg til merkedager? Hva gjør at vi velger å bruke så mye energi i forkant? Det er jeg usikker på!
Det er en bred enighet i samfunnet om at det første året man er alene er det verste, at bare man kommer seg gjennom de ulike merkedagene en gang så blir det bedre. Slik er det ikke alltid i praksis. Opplever at mange synes dette er vanskelig å snakke om, da det er forventet at ting skal ha blitt bedre.

Jeg merker på kroppen at vi nærmer oss jul og kjenner på at jeg vet at savnet kommer i enda større grad. På tross av at jeg erfaringsmessig vet at vi kom oss gjennom julen i 2013 på en grei måte. Så blir jo spørsmålet om at gjennom å tenke at det blir vanskelig så blir det nettopp det!

Så er det slik at jeg ikke velger selv og bruke energi på å grue meg, det skjer helt av seg selv. Jeg tenker at man i hverdagen skal fortsette å jakte på gode opplevelser, holde på gode tradisjoner og få stadig flere gode opplevelser om at merkedagene går fint.

Etter bursdagen i går fikk jeg opplevelse på at det kunne være en veldig fin dag. Mange sørget for at jeg fikk mange gode smil og gode opplevelser å ta med meg videre. Det er jeg veldig takknemlig for. Setter pris på at jeg har så mange mennesker som bryr seg om meg og barna mine!

Til dere som fortsatt synes merkedager er tøffe selv etter 1 år, dere har min forståelse og støtte.





  • Comments(1)//www.mhbkreft.net/#post24

Dagens smil tanken ble sådd…

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Thu, November 20, 2014 16:46:34

”Pappa, jeg savner å se deg smile. Kommer du til å smile igjen noen gang tror du?

Husk at mamma synes det vakreste i verden var en smilende pappa.”

Et par uker etter at Merete døde fortale Amalie meg sannhetsord. Hun vet å si de rette tingene. Det var vondt å høre, men helt nødvendig. Kanskje hadde jeg vært inne i min egen boble og tenkt mest på at barna måtte ha det bra. Kanskje jeg hadde glemt at jeg også må finne noe positivt. Finne grunner til å smile..

Det var da tanken om dagens smil falt ned i hodet på meg. Er det ikke rart, hvordan tanker bare brått er der. Som om hjernen har jobbet med det, uten at man er klar over det. Uansett, dagens smil tanken var født. Der og da bestemte jeg meg for at jeg fra den dagen skulle jakte dagens smil, hver dag! Smilet skulle skrives ned i en egen bok, som på sikt skulle vise meg hvor mange grunner det er til å smile, selv om man har det vondt. Jakten var i gang. I ettertid tenker jeg at dette var en av de øyeblikkene som ”reddet” meg.

Lyst til å dele et par smil med dere…

• I dag når barna lekte oppe i 2 etasje hørte jeg en fantastisk barnelatter, først Mathilde, så Nikolai før jeg hørte Amalie hengte seg på. Første latter i huset etter at Merete døde. For en følelse! Det bringer smilet til meg og håpet om at vi skal klare dette.

• En pose står ved døra, full av bakervarer med små hjerter på, hvor det på noen av hjertene står ” uten melk”. Fantastisk godt, som reddet i dag maten for min del. Da matlysten er totalt borte om dagen. Fornøyde barn som koser seg med god mat bringer smilet til meg i dag. + en stolt Nikolai som synes det er fint at Anette, mammaen til bestekompis Tallak i barnehagen har bakt til oss.

• Smilet kom seint i dag, jeg trodde jeg ikke skulle finne det. Så ringte det på døra, helt sånn ut av det blå. SommerTrine fant ut at hun skulle komme innom. Hyggelig. Tenk at vi nesten ikke går på slike type besøk lenger. Så godt med et overraskende besøk og kunne prate om alt og ingen ting.

• En løpende nabogutt kommer i 100 ut av gårdsplassen, løpende barbeint. Pappaen kommer løpende etter mens bestefaren avskjærer veien. Gutten fanges med en høy latter. Så godt å se at gutten jeg er så glad i, selv med kreft kan ha litt energi til å løpe fra pappaen sin. Et godt smil i dag.

Dagens smil jakter jeg fortsatt på, noen dager er det vanskelig å spore opp, mens andre dager er det mange å ta av. Bare et smil skrives ned per dag. Nå har jeg snart 365 smil som jeg kan lese på. Det er godt på dager som er tøffe, de løfter meg opp.

Kanskje alle skulle tenkt over dagens smil, og ikke minst sørge for at andre rundt oss opplever en ting som blir dagens smil.. Vi har alltid en mulighet til å gi noen dagens smil. Jeg utfordrer DEG!

PS; har gjennomført tatoveringen. Her ser dere resultatet... Det føles godt.









  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post23

Kampen! Tapte kampen! Stolt av kampen!

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Sun, November 16, 2014 22:58:34

For noen uker siden var jeg på en tema kveld med tema ”menn og sorg”, hvor Odd Eidner var foredragsholder. Hans bakgrunn er at han har mistet 2 barn og skrevet bøker om sorg. Tøff fyr som tør å dele og sette ord på sine opplevelser.

Når det er sagt opplevde jeg etter 5 minutter av foredraget at jeg ble forbannet. Da blir det fort slik at man ikke hører etter med "riktige ører” på resten av foredraget. I ettertid har jeg bearbeidet følelsen som traff meg, og erkjenner at sorg kjennes ulikt og på mange måter.

Eidner startet foredraget sitt med å belære (min opplevelse!) forsamlingen om at når man dør av kreft, da må vi slutte å si at man tapte kampen. Han fortalte at det er et stor nok tap i seg selv å dø, om man ikke i tillegg taper noe.

I mitt hode gikk tankene raskt, det er vel for f. ingen konkurranse i hvem som takler kreft best. Det er en kamp om å overleve. Jeg er stolt av Merete, jeg er stolt av den kampen hun tok, tross av hva det kostet henne. Ja, hun døde, men hun ga barna og meg flere måneder med henne fordi hun tok kampen.

Uansett, jeg tar med meg 2 ting fra kvelden;

1) Hver forsiktig med å uttale seg bastant om ting man ikke har kjent på kroppen.

2) Jeg må erkjenne og godta at andre ser ulikt på kamp mot sykdom, og i like stor grad som jeg forventer å få respekt for mine meninger, respektere andre sine meninger.

Når jeg leser i en dødsannonse hvor det skrives, ”tapte kampen mot kreft”, tenker jeg at for det menneske har det vært en kamp. En kamp på liv og død. Så synes jeg vi skal være stolte av at mennesker finner kraften til å kjempe. Så skal Odd Eidner få ha sine tanker, så skal jeg ha mine.

Til dere som har tatt kampen, og enten vunnet eller tapt. Så kjenner jeg stolthet for dere alle!

PS; er litt sint i dag, vet ikke helt hvorfor. Kanskje det er movember barten som klør! Uansett, når jeg i stad var på facebook og så at en venn av en venn hadde skrevet;

” hater livet, tror du ikke at vaskemarskinen fikk akutt lungekreft og døde. Nå må jeg faktisk ta meg tid til å kjøpe en ny”

God søndag til deg tenkte jeg da, og ble litt sintere!

Men Finn i Farmen, du reddet kvelden og ga meg dagens smil. Skal komme tilbake til hva dagnes smil er senere en gang på bloggen. Heia FINN og heia at vi nå er halveis i Movember!










  • Comments(12)//www.mhbkreft.net/#post22

Indre stemme...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, November 10, 2014 19:56:01

Jeg kjenner innimellom på at det stikker i meg når jeg har det veldig hyggelig. Lurer på om samvittigheten min eier nåler, som innimellom velger å stikke meg. Hos meg gir det utslag i vond mage og rask puls, jeg tror for mange at den kan oppleves på ulike måter. Jeg prøver å fortelle samvittigheten at den skal gå bort for en periode, men den er også som en stemme i hodet .. en viskende stemme som oppleves som helt virkelig. Noen ganger føler jeg at den snakker så høyt at jeg føler at de som er i nærheten må høre hva den sier… noen ganger kunne det vært fint…

Denne helgen har jeg hatt en super helg. Sammen gode kollegaer i EG Barnehagedrift har vi hatt julebord på Rømskog Spa. En fantastisk sted langt inne i skogen, hvor omgivelsene gjorde at man slappet av og roet ned.. ( joda, vinnen gjorde nok sitt også ;-)

Utover kvelden på lørdag kom denne stikkende følelsen i kroppen, der jeg koser meg med god mat og en dans eller to. Selv om jeg helt klart ikke skal kalle det dans der jeg uten takt og tone rusler rundt. Ja, ikke alene på gulvet da ;-) Jeg synes kroppen min burde la meg være i fred, gi meg roen og ikke la stemmen dominere.

Så fant jeg nøkkelen til å få stemmen i hodet til å roe seg ned, men med nøkkelen henger det med en ny tanke. Skal komme tilbake til den.

Utover natten lurer jeg på om stemmen ble såpass høy at en av mine kollegaer fra en av de andre barnehagene hørte den. Så når festen var over ble vi sittende å prate litt om livets alvorlige utfordringer og jeg fortalte om hvordan de siste timene med Merete hadde vært for meg. Jeg har skrevet litt om det tidligere, men jeg har ikke klart å fortelle så mye om de timene direkte til noen, men det føltes godt å få sagt de. Godt å få tilbakemelding på at tankene mine hørtes gode og varme ut. Stemmen i hodet forsvant, som om den ble fornøyd med at jeg stilte fokuset inn på sorgen. Resten av natten holdt den ro, det føltes godt.

Tilbake til den nye tanken som jeg tenkte på dagen etter. Blir jeg han som alltid prater om det jeg har vært gjennom?

Jeg håper ikke jeg er den fyren, tror det egentlig ikke heller, men tankene om det er der. Så tenker jeg, for jeg er nok ikke alene om denne tanken. Hvis alle kan velge å si fra dersom noen dere kjenner prater om ting dere ikke ønsker å høre på. Så blir det lettere for alle. Jeg kan ikke prate for alle, men håper at dere som er rundt meg tør å si fra dersom fokuset mitt når vi er sammen bare handler om hva jeg var gjennom.

PS; neste uke skal jeg gjøre en stor ting. Eller, for meg er det en stor ting. Jeg har hele livet mitt vært imot tatoveringer. Men nå skal jeg tatovere meg. På høyre legg skal jeg ha kreftsløyen med navnet til Merete på. Det er nøye tenkt gjennom og jeg gleder meg til å få den på plass. Jeg skal bære den med stolthet resten av livet. Som en del av denne prosessen skal også gifteringen tas av fingeren når tatoveringen er på plass… det blir tøft, men et nødvendig skritt i mitt sorgarbeid.

Legger med et bilde av tatoveringen, som er tegnet av min kusine Trine Brogård Jensen.






  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post21
« PreviousNext »