I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Tvillingene fyller år...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Fri, September 19, 2014 07:53:03

I dag, fyller Mathilde og Nikolai 4 år. Når man blir 4 år, da skal man få kake på senga, mens både pappa og mamma kommer syngende inn.. Slik er det ikke for Mathilde og Nikolai, og slik var det heller ikke når de fylte 3 år for da var Merete på sykehuset, og jeg var der sammen med henne. Den morgenen vi våknet var en av de tøffeste vi har hatt på sykehuset, for vi ville være hjemme, vi ville være der å synge og gi pakker. Se gleden i ansiktene og ta bilder som man senere ser på å lurer på om man kanskje burde tatt en tur på badet først..

For akkurat 1 år siden i dag var dagen da Merete fortalte meg stille i øret at hun ikke orket mer, hun orket ikke å kjenne på smertene, kjenne på håpløsheten og tankene på alt hun ikke orket. Dette var dagen da Merete for første gang kjente på kroppen at hun gav opp. På legevisitten denne dagen ble jeg bedt om å bli med ned på kontoret, med tunge skritt forlot jeg Merete for en liten stund, gikk ned de tunge skrittene fra 8 etasje og ned til 1. Jeg orket ikke å ta heisen, jeg gikk sakte, i håp om at det skulle endre hva legen skulle si meg. For det som skulle være en gledes dag med bursdag for tvillingene skulle bli dagen da jeg fikk beskjeden om at nå Øystein, nå må du forberede deg, for nå snakker vi ikke om mye tid igjen…

Formiddagen gikk, barna og svigerforeldrene mine skulle komme klokka 16, for å feire Mathilde og Nikolai sin 3 års dag, etter ønske fra både Merete og meg.. Men Merete ble bare dårligere og dårligere utover dagen, jeg mistet kontakt med henne flere ganger og hun fikk så mye smertestillende at hun sov. Der satt jeg, og kjempet med meg selv og tankene. Hva skulle jeg gjøre, jeg viste det var 3 barn som gledet seg til å komme på sykehuset og feire bursdag, hvordan skulle jeg fortelle dem at mamma ikke orker at dere kommer…

Jeg lot timene gå, håpløsheten lå som tunge skyer på rommet.. Jeg så på klokka hele tiden, den gikk alt for fort. Snart var de her, snart skulle de få oppleve skuffelsen at det bare var pappa som kunne møte de. 2 timer igjen, 1 time igjen, 50 minutter, 40 minutter… Jeg ligger ved siden av Merete og holder rundt henne, da hun våkner opp og lurer på hvem dag det er. Jeg forteller henne at det er bursdagen til tvillingene, og at de snart kommer. Merete ber meg ringe på sykepleieren, og ber oss om å skifte på henne. Hun ber oss om å sette en pute i ryggen hennes, slik at hun sitter litt oppreist. Jeg ser smertene river i henne for hver gang vi tar på henne, hun nekter å ta mer morfin, Merete har bestemt seg for å være våken når barna kommer, trosser smertene…

Barna kommer, sykepleierne har pyntet døra inn til rommet med plakat og ballonger, det er ikke tvil om at det er bursdag på rommet. Barna kommer så glade, og koser meg mammaen sin. Merete koser tilbake, prater og smiler. Ser på at barna pakker opp gaver, vi synger bursdagssang og spiser kake. Barna koser seg og får en bursdag som vi voksne i rommet aldri noen gang kommer til å glemme. 2 timer går fort, men da er Merete så sliten, men barna er glade, alle 3 og hopper seg ut av rommet og hjem.

Jeg har aldri noen gang vært så stolt av noen som jeg var av Merete disse timene. Jeg vet hva det kostet, jeg vet hvilken smerter Merete måtte velge å ha for å klare å være klar i hodet for å ta imot barna. Merete viste meg nok en gang hva som betyr alt for henne, barna kommer foran alt. Merete gav oss alle 2 timer der vi sammen kunne feire våre 2 flotte 3 åringer, og den flotte storesøsteren som alltid stiller opp for sine 2 søsken.

Merete fikk mer morfin en vanlig denne kvelden og sov seg gjennom natta. . for min del ble det ikke noe søvn, jeg jobbet med hodet. Jeg jobbet med å forberede meg på de neste dagene som skulle bli de tøffeste i mitt liv.

I dag er Mathilde og Nikolai 4 år, verdens beste tvillinger som jeg også er utrolig stolte av. De oser av livsglede og stå på mot, men hver dag ser de på bilde av mammaen sin og sier ” det er mammaen vår pappa, hun er den beste av alle!"

Gratulerer med dagen Mathilde og Nikolai






  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post13