I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Et brev....

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, September 29, 2014 18:42:50

Gutten min, min supermann.. min aller beste venn og sjelevenn.. jeg har sendt deg ut av rommet og sitter her med sykepleieren, hun skal skrive litt for meg.. så tenker jeg at du skal få det i et lukket brev som du skal åpne 1 år etter at jeg sovner inn…

Øystein, det er ingen det er mulig å elske høyere en deg. Det at det ble oss to er det beste og største som kunne skje meg, vi skulle bli gamle sammen og nyte barnebarn og reiser. Slik blir det ikke min kjære, du må ta den veien uten meg. Hvis det er noen som klarer det, så er det deg! Ja, du er nok ikke like sterk som supermann, men i hodet min kjære, der er du råsterk. Du gjør det du må for å klare å holde deg flytende, og det er jeg sikker på at du også dette året har klart.

Husker du at vi snakket mye om at du burde skrive mer, for du har en evne til å formidle og jeg håper du har laget deg en blogg og tør å skrive om følelsene dine. Hvis du har det, håper jeg at dette kan være mitt bidrag til bloggen din. Mitt første og siste!

Vi har kjempet hard de siste månedene og de siste ukene har sakte sanden rent ut, du vet det og jeg vet det, og jeg beundrer ditt mot til å fortsatt kjempe for meg. Du kjemper for at hver time skal være så bra den kan, for at legene skal være der og hjelpe.. Du er så sliten, jeg ser det på deg, du burde egentlig gått i bakken mange ganger, men du klager ikke, du smiler og smiler og gir meg det jeg trenger for å klare dette. Du tuller med meg, og tuller med sykepleierne slik at vi kan le litt. Jeg merker tårene dine som drypper i pannen min på nettene når du står over meg for å se at jeg puster, jeg slapper av ved at jeg vet at du følger med. Jeg vet at du elsker meg så høyt og at du ikke er klar for å slippe…

Når du leser dette Øystein har det gått et år, og jeg håper at vår siste stund sammen ble slik vi hadde snakket om. At du klarte å få til å ta meg med hjem, at vi fikk en liten siste stund sammen som den lille familien vi er. At jeg sovnet stille inn uten og merke noe.. Jeg tror det kommer til å bli slik, for når du har bestemt deg for noe kan ikke noe stoppe deg.

Jeg håper året som har gått har gitt deg troen på at du klarer dette, troen på at livet igjen kan smile til deg. Når våre 3 vakre skapninger skal vokse opp uten en mamma, kunne de ikke hatt en bedre pappa å gjøre det med. Jeg er helt rolig på at barna kommer til å vokse opp med de beste forutsetninger, de er heldige som har en pappa som brenner for barna sine. Et siste lite stikk til deg jeg vet du vil smile av, det trenger du nå…Du er ikke flink med klær, men jeg tror du kommer til å lære deg det også.. bare husk å ikke vask tøyet på for sterk varme, og hold det røde tøyet for seg selv. Men, kjenner jeg deg rett gutten min så har vi nå bare rosa håndklær. Men vet du, det spiller ingen rolle, for det viktige er at du elsker barna som du gjør.

Jeg vil i dag at du tenker på mange av de gode minnene våre, ikke bare se det siste året mitt. Husker du første gang vi nakenbadet sammen, eller første gangen du sov over på hybelen min, jeg smiler bare ved å tenke på det. Vi har sammen skapt så mange magiske øyeblikk, det er de øyeblikkene jeg vil at du skal minnes meg! Sammen mot alle odds skapte vi 3 mirakler, som for oss begge er det viktigste her i livet. La de motivere deg til å finne gleden i hverdagen, la de være grunnen til at du skal komme deg videre. Jeg elsker deg så høyt at jeg ønsker at du igjen skal bli lykkelig.

Uten deg gutten min hadde jeg ikke klart dette siste året med sykdom, og jeg er så glad for at vi sammen barna, mamma og pappa fikk den siste turen til dyreparken, vårt feriested! Da skapte vi noen øyeblikk der ikke sykdommen fikk være sentrum.

Øystein, husk å forsett å hver den du er. Jeg vil alltid være med deg, og selv om vi ikke deler troen min, så tror jeg at vi igjen kommer til å sees. Om ikke i himmelen så kanskje ved bordet til Tor med hammeren, som du så gjerne heller vil tro på. Jeg er glad for at vi deler at det er noe også etter dette livet.

En siste ting gutten min, husker du vårt hemmelige sted? Jeg har røpet det til en venninne. Jeg vil at du reiser ditt en dag, det ligger en ting der jeg ønsker at du skal bære med deg videre…

Ta vare på den lille familien vår, dette klarer du. Jeg elsker deg for alltid!





  • Comments(7)//www.mhbkreft.net/#post15