I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Del 1 - slik det startet

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Wed, October 29, 2014 20:05:45

Så langt har bloggen min bestått av mer eller mindre tilfeldige innlegg av temaer som faller inn i hodet mitt. Slik vil det også fortsette å være...

Ved siden av dette for min egen del har jeg bestemt meg for å skrive litt mer om hvordan det hele startet, og hvordan tiden i sykdomsbilde var. Dette er innlegg som vil være lenger en de jeg pleier å ha og vil bestå av ulike deler. Her kommer DEL 1:

DEL 1; starten

Det lukter fortsatt nytt i huset.. selv om vi nå har bodd her i 1 år. Tenk, vi er ferdig med å bygge drømmeboligen. Her skal vi bo til vi blir godt voksne og barna har forlatt huset. Vi har klart å ta vare på kjærligheten gjennom et langt byggeprosjekt, fått tvillinger og bodd midlertidig i en kjellerleilighet. Nå har vi brukt det siste året på å få det slik vi vil ha det, livet skal igjen normalisere seg med begge i arbeid. Ute laver snøen ned, en kald januar dette året. Vi tenner opp i peisen og legger barna, vi ser inn i flammene.. livet er perfekt! Slikt det skal være…

Noen dager senere synes jeg ofte at Merete tar seg til låret og spør henne hvorfor. Merete svarer at hun ikke vet helt, men at det er så ømt. Sikkert et blåmerke på vei, som så ofte tidligere. Blåmerker og Merete hører sammen.. Merete ser godt ut, hun har deltatt på Fokus på din helse i en periode for å trene seg opp etter å ha vært syk lenge etter at tvillingene ble født. Det gjorde godt for henne og gitt gode resultater både fysisk og psykisk.

Jeg kan neste ikke huske jeg har sett Merete bedre. Det gir meg en utrolig god følelse.

Merete vekker meg, jeg hadde sovnet på sofaen som ofte skjer. Lite søvn på nettene og mye å gjøre på jobb skaper ikke de perfekte rammer for kjærlighetskvelder. Jeg er glad for at vi gir hverandre rom til å ha slike perioder, så bidrar den andre litt mer istedenfor. Merete lurer på om jeg kan kjenne på låret hennes, og spørsmålet er ikke rettet slik at hun trenger kroppskontakt, det er en bekymret stemme som spør. Jeg kjenner og merker en kul. Den kjennes hard ut, rund som en stor klinkekule.. Den er ikke bevegelig, men sitter hard under huden. Området rundt er varmt. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tar frem mobil og tar et bilde. Merete smiler skrått og sier ” du, det er andre områder på denne kroppen du sikkert finner mer sexy å ta bilde av”..

Merete går å legger seg etter at vi har blitt enig om å se det an over helga, så får vi heller ta kontakt med legen på mandag om kulen fortsatt er der. Jeg er nå blitt helt våken, magefølelsen min er ikke så god. Så gjør jeg en stor feil, som mange med meg gjør noen ganger. Jeg setter meg på pcen og googler, kuler i låret. Omtrent 6000 treff! Lesingen gir meg ingen bedre følelse. Jeg angrer på at jeg leste om det, jeg vet jo så godt at om man lurer på noe med kroppen så snakker man med legen først!

Helgen kommer, kulen er der fortsatt men ikke blitt noe større. Varmen på låret er blitt borte. Gode tegn synes vi og bruker ikke så mye mer energi på det i helga. Vi bruker helgen til å bestemme oss for hva vi skal gjøre når Merete fyller 34. Noe av det beste vi gjør etter at vi sluttet å kjøpe ting til hverandre. Vi bruker bursdagene som et påskudd til å ha kjæresteturer. Vi har gjort dette siden vi ble 30 år og har hatt mange gode helger. Da fokuset kan være kun på oss, som kjærester. Vi skaper opplevelser og minner for livet. Siden det er hun som fyller år er ansvaret mitt for turen, slik har vi bestemt at det skal være. Merete ønsker seg en helg på spa hotell. Perfekt tenker jeg, for jeg vet hvor jeg skal ta henne med. Jeg vet til og med hvem rom på hotellet jeg skal ha. Jeg sier ikke noe, hun vet at jeg nå har kontroll på hva hun ønsker.

Helgen går og uka etter forsvinner. Kulen skaper ikke noe vondt og er vanskelig å kjenne. Da var det bare en kul som så mange andre kuler, kommer og går omtrent like fort.

Merete ser også ut til å ikke tenke mer på det. Hun stråler ved å være tilbake i 100 % jobb i barneverntjenesten i Vestby og trives med å igjen ha energi til å hente barn i barnehage og SFO. Jeg er glad for at Merete trives på jobben, jeg var spent på hvordan de ville ta henne i mot da hun hadde vært borte først i svangerskapspermisjon og så i sykemelding. Det ser bra ut. Det viktigste er at Merete trives, det gir energi av seg selv.

Merete kommer hjem fra jobb en dag i februar, jeg har nettopp kommet inn døra før henne. Hun halter. Låret har hovnet opp, og kulen er tydelig igjen. Vi rekker å ringe legen før legekontoret stenger. Time i morgen tidlig, slik at det kan bli sett på av legen. Merete kvier seg ikke for å reise til legen, men å måtte ringe inn på jobben og si hun har fått en hastetime. Dette er første, men ikke siste tanke jeg gjør i forhold til Meretes leder sin politikk ved sykdom. Det må da være forståelse for hastetimer hos legen? Jeg pratet ikke med Merete om det, for jeg kjenner at dette får vi prate om senere. Jeg håper jeg har misforstått Merete på dette.

Merete ønsker at jeg er med til legen. Merete har verdens beste lege som heter Nina ved Sarpsborgveien legekontor. Men hun har permisjon for tiden og Merete har da vikaren hennes, Merete har ikke det samme forholdet til henne og synes det er godt at jeg er med. Da vi sitter der på Sarpsborgveien legekontor tenker jeg igjen på det jeg googlet på nettet, jeg grøsser! Jeg tar sikkert feil, dette er sikkert bare en betent kjertel!

…….



  • Comments(2)//www.mhbkreft.net/#post19