I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Indre stemme...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, November 10, 2014 19:56:01

Jeg kjenner innimellom på at det stikker i meg når jeg har det veldig hyggelig. Lurer på om samvittigheten min eier nåler, som innimellom velger å stikke meg. Hos meg gir det utslag i vond mage og rask puls, jeg tror for mange at den kan oppleves på ulike måter. Jeg prøver å fortelle samvittigheten at den skal gå bort for en periode, men den er også som en stemme i hodet .. en viskende stemme som oppleves som helt virkelig. Noen ganger føler jeg at den snakker så høyt at jeg føler at de som er i nærheten må høre hva den sier… noen ganger kunne det vært fint…

Denne helgen har jeg hatt en super helg. Sammen gode kollegaer i EG Barnehagedrift har vi hatt julebord på Rømskog Spa. En fantastisk sted langt inne i skogen, hvor omgivelsene gjorde at man slappet av og roet ned.. ( joda, vinnen gjorde nok sitt også ;-)

Utover kvelden på lørdag kom denne stikkende følelsen i kroppen, der jeg koser meg med god mat og en dans eller to. Selv om jeg helt klart ikke skal kalle det dans der jeg uten takt og tone rusler rundt. Ja, ikke alene på gulvet da ;-) Jeg synes kroppen min burde la meg være i fred, gi meg roen og ikke la stemmen dominere.

Så fant jeg nøkkelen til å få stemmen i hodet til å roe seg ned, men med nøkkelen henger det med en ny tanke. Skal komme tilbake til den.

Utover natten lurer jeg på om stemmen ble såpass høy at en av mine kollegaer fra en av de andre barnehagene hørte den. Så når festen var over ble vi sittende å prate litt om livets alvorlige utfordringer og jeg fortalte om hvordan de siste timene med Merete hadde vært for meg. Jeg har skrevet litt om det tidligere, men jeg har ikke klart å fortelle så mye om de timene direkte til noen, men det føltes godt å få sagt de. Godt å få tilbakemelding på at tankene mine hørtes gode og varme ut. Stemmen i hodet forsvant, som om den ble fornøyd med at jeg stilte fokuset inn på sorgen. Resten av natten holdt den ro, det føltes godt.

Tilbake til den nye tanken som jeg tenkte på dagen etter. Blir jeg han som alltid prater om det jeg har vært gjennom?

Jeg håper ikke jeg er den fyren, tror det egentlig ikke heller, men tankene om det er der. Så tenker jeg, for jeg er nok ikke alene om denne tanken. Hvis alle kan velge å si fra dersom noen dere kjenner prater om ting dere ikke ønsker å høre på. Så blir det lettere for alle. Jeg kan ikke prate for alle, men håper at dere som er rundt meg tør å si fra dersom fokuset mitt når vi er sammen bare handler om hva jeg var gjennom.

PS; neste uke skal jeg gjøre en stor ting. Eller, for meg er det en stor ting. Jeg har hele livet mitt vært imot tatoveringer. Men nå skal jeg tatovere meg. På høyre legg skal jeg ha kreftsløyen med navnet til Merete på. Det er nøye tenkt gjennom og jeg gleder meg til å få den på plass. Jeg skal bære den med stolthet resten av livet. Som en del av denne prosessen skal også gifteringen tas av fingeren når tatoveringen er på plass… det blir tøft, men et nødvendig skritt i mitt sorgarbeid.

Legger med et bilde av tatoveringen, som er tegnet av min kusine Trine Brogård Jensen.






  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post21