I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Føtter vandrer....

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Fri, November 28, 2014 20:59:00

…… Føtter vandrer, fram og tilbake. Raske og bestemte, de vet hvor de skal. Jeg ser på klokken 01.15, jeg får ikke sove, tankene spinner. Jeg er varm på huden, men føler meg iskald. Dyna er lett, puta er tynn. Godt brukt. Mange skjebner har delt den tidligere. Jeg lurer på om noen som har sovet på den før lå slik som meg, på sykehuset, på rom sammen med sin kone, i et håp om at det skal gå bra.. Mens man ligger og titter bort på den man elsker, følger med på at pusten er rolig men regelmessig….

….. 02.30, noen løper på gangen.. det høres ut som det er flere en 1 som løper, lyden av en tralle i fart farer forbi rommet vårt. Flere føtter kommer løpende.. Jeg forstår hva det er, prøver å ikke tenke på det… Lyden av små smell er ikke til å ta feil av, det kommer fra naborommet. Det er akutt tralla, det står om livet til noen…. Jeg får et behov for å hjelpe til, men vet jeg ikke kan… Jeg merker jeg kryssere fingrene, håper det går bra der inne…

….. Jeg står opp, har et behov for å sette meg med siden av Merete, jeg legger hånden min på brystet hennes, jeg vil kjenne at det beveger seg. Hun puster rolig, sover tungt. Jeg bestemmer meg for å bli sittende her, det gjør meg roligere. Jeg blir redd når jeg hører akutt tralla, redd og kvalm…

…. Mange føtter går forbi døra, sakte denne gangen, tralla blir trillet avgårde.. Det høres ut som en seng rulles ut av naborommet, den slår borti dørkarmen. Det virker stille fra senga, innerst inne vet jeg hva det egentlig betyr.. Jeg klemmer hånda til Merete, blir brått redd for at jeg klemte så hardt at hun våkner, men hun sover videre…

….. 03.30… nattavakta kommer inn, hun kommer med den lille lommelykten sin, for å forstyrre minst mulig. Hun kommer bort til meg, som om hun vet hva jeg tenker på. Hun lurer på om jeg har vært våken lenge, jeg nikker. Hun gir meg en klem og hvisker til meg, ”husk Øystein, selv om hun på naborommet reiste sin vei nå, betyr ikke det at deres kamp er tapt. Hold oppe mote..” Tårene mine renner, for jeg vet hva jeg må prate med Merete om i morgen..

…. 05.30, jeg har tenkt på hvordan jeg skal ta opp med Merete et vanskelig tema, hva skal vi bestemme oss for dersom hjertet hennes stopper opp…. Hva ønsker Merete…. Jeg blir sinna, jeg kjenner at det kribler i kroppen. Musklene er i spenn, jeg føler at øynene mine er svarte… Jeg er sint fordi jeg må forholde meg til dette!

…. 07.00, Merete beveger på seg, jeg hopper stille opp i senga mi, later som jeg sover. Merete roper rolig på meg, lurer på om jeg kan våkne. Jeg snur meg mot henne og sier jeg elsker deg, du ser bra ut i dag jenta mi. Hun spør om jeg har sovet godt, med et smil svarer jeg, som en stein jenta mi, nå skal vi sammen skape en god dag for oss!



  • Comments(8)//www.mhbkreft.net/#post26