I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

... på vei til Ullevål...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Sat, December 13, 2014 10:26:19

Det går fort på E6, jeg legger meg i 110, men jeg blir stadig frakjørt. Burde jeg kjøre fortere? Jeg føler jeg har dårlig tid, vet at sykebilen med Merete vil være på Ullevål lenge før meg. Jeg prøver å tenke rasjonelt, ingen er tjent med at jeg kjører av veien. Jeg puster med magen, men den svarer bare med å være kvalm. Den har ikke tenkt å spille på lag…

Vi er i april, Merete har nettopp fått bekreftet spredning til skjellete på Moss sykehus, hun blir stroppet fast og får ikke lov å bevege på seg før ekspertene på Ullevål har undersøkt. Beskjeden kommer som et sjokk, da vi 14 dager tidligere feiret seier og friskmelding. Vi er redde men ingen snakker med oss, bare at sykebil er bestilt.

Tankene flyr i hode mens jeg prøver å konsentrerer meg om å kjøre, hva betyr dette… Spredning til skjellete. Jeg er sint på legene på Moss, de må for svarte ta seg tid til å forklare.. ikke bare sende oss avgårde. Jeg må legge sinne til side, bestemmer meg for å sende et brev senere en gang og beskrive hvordan en slik opplevelse føles fra de pårørte sin side.. Det hjelper å tenke på at jeg skal gi tilbakemelding, sinnet slipper, men redselen vokser for hver mil jeg nærer meg Ullevål.

Beina er tunge, der jeg beveger meg med raske skritt mot akuttmottaket. Jeg må stoppe, finner en busk og kaster opp. Redselen lammer meg. Hodet sprenger. Jeg kjenner sinne igjen vokser, sinne over at jeg ikke er sterk. Bare redd! Jeg kommer meg inn på akutten, blir bedt om å vente på et rom. Jeg setter meg lydig. Sitter i 10 minutter, ingen ting skjer! Jeg reiser meg opp, ingen å spørre. Jeg beveger med innover akutten, møter et par sykepleiere. De bare smiler til meg, så jeg fortsetter. En lege kommer løpende, roper på hjelp. Flere leger kommer løpende. Jeg går videre innover, registrerer bare at ting skjer rundt meg. Så ser jeg Merete, liggende på en seng, fortsatt i stropper. Hun er blek og jeg hører hun prøver å hoste.. 2 sykepleiere prøver å hjelpe henne, Merete har kastet opp hele veien, men har ikke kunne løfte på hode, bare snu det til siden.

Jeg tar hånden hennes, hun klemmer den uten å se opp. Hun klemmer en rask gang så to lange, vårt tegn på at vi elsker hverandre om vi skulle komme i en situasjon der å klemme var den eneste muligheten for kommunikasjon. Merete føler seg for svak til å si noe, så hun klemmer. Jeg klemmer tilbake.

Merete blir undersøkt, klærne klippet av. Det er fortatt viktig at hun ligger som en tømmerstokk til legene får klarhet i spredningen. Merete er tapper, sterk. Jeg er bare svak, redd og i veien der jeg sitter i et hjørne og ser på hva legene gjør. De er raske, flinke og snakker rolig med Merete. Gir Merete litt beroligende, hun sovner.

Legene snur seg mot meg og ber meg bli med, jeg sier nei. Vil ikke at Merete skal ligge alene selv om hun sover. De henter en sykepleier, som setter seg hos Merete. Jeg blir med legene…

”Øystein, situasjonen er svært alvorlig. Vi vil få en bedre oversikt om et par dager, da vil vi kunne si noe om behandlingsform. Fram til det må Merete ligge helt stille. Har du noen til å ta seg av barna? Er det noen vi skal ringe for deg?”

Jeg ser ut av vinduet og opp på himmelen, i et håp om å se et lyn som et tegn på at jeg skal finne styrken!



  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post28