I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

.. den uvirkelige dagen..

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, January 19, 2015 15:56:04

Dressen henger framme, skjorta er stryket og slipset er knytt. Skoene er pusset. Barna har funnet seg de klærne de synes de er finest i. Dagen er kommet, det er uvirkelig. Jeg føler på mange måter jeg ikke er tilstede, men ser på meg selv der jeg hjelper barna med å få på seg klærne. I dag skal vi følge min kone til grava. Det hele virker uvirkelig!

Barna skal være med, men jeg har gjort noen valg. Mamma henter tvillingene og skal ikke komme inn i kirken før det er noen minutter igjen før det starter. Mamma tar på seg en tøff oppgave, hun vil være en av de siste inn i kirken. På en slik dag koster det å skulle møte så mange blikk. Men denne dagen kommer de små først, det er viktig at de kommer sammen noen de er trygge på.

Amalie og jeg reiser sammen svigermor og svigerfar opp til kirken 1,5 time før begravelsen skal begynne. Amalie og jeg skal bruke litt tid i kirken, gjøre oss mentalt klare for det vi nå skal gjennom.

Jeg åpner opp døra fra våpenrommet, jeg møter et hav av blomster. Tror aldri jeg noen gang har sett så mange før. Jeg kjenner tårene sprenger på, men Amalie tar meg i handa og sier. Se så flott pappa, mamma hadde elsket alle disse blomstene. Jeg smiler, du har rett Amalie.

Arnhild, presten møter oss. Hun spør om Amalie vil være med henne å tenne lysene i kirken. Jeg blir litt overrasket over at Amalie slipper hånden min og blir med. Det føles godt. Jeg går fra blomst til blomst, leser hva som står. Ser navnet til Merete, men klarer ikke å forstå. Det er uendelig mange blomster, så mange som vil gi Merete en siste hilsen. Jeg stopper opp med en bukett, hilsen gode venner og kollegaer i Støtvigenga barnehage. Det kjennes så godt, at gjengen min er der med meg i tankene denne dagen.

Kirken fyller seg opp. Amalie sitter nærme meg, mange som ser på oss. Det er helt stille i kirken, kun pianisten som spiller. Det er bare noen minutter igjen, jeg føler fortsatt at jeg ikke er inne i kroppen min. Jeg ser nedover i kirken, venner, familie, naboer, kollegaer. Kirken er full. Så kommer Mathilde og Nikolai, de kommer i raske skritt. Jeg setter meg ned på huk og de klatrer opp på fanget mitt. Setter seg ned sammen med Amalie. Det blir helt stille, jeg ser at mange gråter. Synet av de små som kom satte mange følelser i sving.

Barna sitter tett inntil meg, en på fanget. Amalie med hodet inn til kroppen min. Jeg kjenner hjertene slå, så godt å ha de der. Jeg henter styrke i nærheten. Det er oss nå.

Arnhild starter, det kjennes godt at en nær venn er den som skal lede seremonien. Trygt og godt. Jeg hører, men er ikke tilstede. Barna ser på presten, på kista, på blomstene. De er tatt av stemningen, men rolige. Arnhild prater så fint om Merete, om en dame som så varmt var der for alle, som levde og åndet for familien sin. Så ser Arnhild på meg, jeg reiser meg opp. Steller meg ved siden av henne, jeg puster dypt. Ser utover alle, klarer ikke å se hvem som sitter der. Ser bare masse mennesker, som er berørte. Jeg tar opp lappen min, brått er jeg tilbake i kroppen. Jeg føler et hopp, brått klar over virkeligheten. Jeg er rolig. Snakker høyt og holder minnetalen min. Det kjennes godt, godt å få sagt disse fine tingene til Merete.

Mine flotte barn sitter så pent, der på benken mens jeg holder talen. Jeg kjenner jeg er så stolt av dem. En situasjon de aldri burde kommet i, takler de og følger med på hva pappaen sin sier. Jeg går ned til de, Amalie tar handa mi og klemmer den hardt og nikker til meg. Amalie var den eneste som hadde hørt talen på forhånd. Jeg tror hun var stolt av meg.

Gutta steller seg opp ved kista for å bære. Jeg har valgt å ikke gjøre det. Jeg har tatt valget om at det er viktigere å gå sammen barna ned til gravplassen. Jeg kjenner valget er riktig der vi går nedover. Jeg snur meg og ser bakover, en lang rekke!

Kisten senkes, jeg kjenner alt sprenger på. Men føler meg rolig. Holder hardt i barna. Jeg ser de gråter. Jeg setter meg på huk, vi står kinn mot kinn alle sammen, nærheten gir igjen styrke til oss alle. Barna legger på en rose.

Mathilde og Nikolai forlater med en gang stedet, igjen ofrer mamma seg. Hun hadde fortjent å stå der sammen oss etterpå og bli kondolert hun også. Men mamma er sterk, hun vet det beste for de små er at hun drar rett til Larkollen. Det er godt å få de avgårde, og jeg kjenner en stor takknemlighet for at mamma gjør dette for meg.

Jeg vet ikke hvor mange som kom bort til oss, der Amalie og jeg stod. Jeg vet ikke hvor mange gode klemmer jeg fikk, eller hvor mange jeg hilste på. Jeg husker ikke. Det var så mange, men det føltes så godt. Noen klemmer varmet mer en andre, mine aller beste var der og støttet.

Jeg står alene ved grava. Alle har reist. Jeg setter meg på kne ved grava. For siste gang ser jeg kisten. Jeg forteller Merete at jeg elsker henne…





  • Comments(5)//www.mhbkreft.net/#post35