I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Senter for lindrende behandling

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Thu, February 05, 2015 23:28:34

Sykepleieren står og leser i papirene, igjen! Jeg blir litt oppgitt, 4 sykepleieren som er innom rommet på akutten og må lese papirer. Det nærmer seg time 3, ikke noe skjer. Merete har store smerter, men er et større menneske en meg og viser stor forståelse for at det er mange andre som trenger hjelp før henne denne tidlige ettermiddagen på Fredrikstad sykehus.

Det er da jeg for første gang treffer Line. Hun banker forsiktig på, kommer inn og tar papirene fra den svenske unge sykepleieren. Sier hyggelig men bestemt at, ”jeg tar over her jeg nå”. Hun blunker til Merete, før hun presenterer seg. Hei, jeg heter Line, jeg jobber på SLB som er senter for lindrende behandling. Vi skal nå få ordnet et rom oppe på A8 før du skal få treffe legen vår.

Dette var det første møte med SLB i Fredrikstad. En spesial avdeling på sykehuset. Et møte som skulle vise seg å ha alt å si for alle våre opphold ved sykehuset. For fra denne dag var vi alltid i trygge hender, uansett om vi var inne for kontroll eller innlagt på sykehuset grunnet smerter ordnet SLB damene det slik at det skulle bli best for Merete og ikke minst meg. Legene som jobbet på SLB var også de som etter hvert samarbeidet med fastlegen slik at Merete kunne ha mye av behandling hjemme, de ordnet samarbeid med hjemmesykepleien og de ordet medisiner. De behandlet hele familien, la til rette for oss alle.

Det varmet alltid når man ble møtt med en klem, gode ord og forståelse. De støttet meg som pårørende og hadde alltid tid til å la meg snakke ferdig. De støttet og rådet, men kom også med innspill på hvordan jeg kunne møte Merete på andre måter når de så at vi trengte råd. De turte å snakke om det vanskelige, men hjalp oss med håpet og troen på at man kunne skape gode dager. De hadde respekt for vår evige kamp om å alltid få lov til å reise hjem.

Jeg lærte meg fort under denne tiden at en klem er ikke en klem. Man trenger klemmer av noen som ikke bare ser på det som en jobb, men som oppriktig føler med deg i den kampen man er i.

Jeg husker godt spesielt en situasjon der Merete var veldig syk og var innlagt i Fredrikstad. Ullevål sykehus ville ha Merete ditt slik at de kunne bruke sin spiss kompetanse. Merete måtte da fraktes i sykebil, hun var redd og husket godt sist hun måtte reise i sykebil og kastet opp hele veien. Pulsen hennes steg, og hun ble fortvilet. Situasjonen virket for meg totalt låst. Da bestemte SLB seg for at de skulle sende med en av sine sammen med Merete i sykebilen inn til Ullevål slik at Merete både ville være trygg på veien inn og i overleveringsfase til Ullevål. Merete ble trygg og reisen gikk så bra denne gangen.

Jeg har en enorm respekt for de som jobber på SLB i Fredrikstad. Når livet er på hell tenger vi slike avdelinger som har spiss kompetansen på dette. Som jobber for å kunne tilrettelegge slik at det blir så bra som det kan få blitt. Som har sine egen leger som følger opp og som aldri var langt unna.

Jeg håper at denne avdelingen får forbli, slik at andre også vil møte disse flotte menneskene som gjør det vanskelige litt lettere!



  • Comments(0)//www.mhbkreft.net/#post38