I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Føtter vandrer....

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Fri, November 28, 2014 20:59:00

…… Føtter vandrer, fram og tilbake. Raske og bestemte, de vet hvor de skal. Jeg ser på klokken 01.15, jeg får ikke sove, tankene spinner. Jeg er varm på huden, men føler meg iskald. Dyna er lett, puta er tynn. Godt brukt. Mange skjebner har delt den tidligere. Jeg lurer på om noen som har sovet på den før lå slik som meg, på sykehuset, på rom sammen med sin kone, i et håp om at det skal gå bra.. Mens man ligger og titter bort på den man elsker, følger med på at pusten er rolig men regelmessig….

….. 02.30, noen løper på gangen.. det høres ut som det er flere en 1 som løper, lyden av en tralle i fart farer forbi rommet vårt. Flere føtter kommer løpende.. Jeg forstår hva det er, prøver å ikke tenke på det… Lyden av små smell er ikke til å ta feil av, det kommer fra naborommet. Det er akutt tralla, det står om livet til noen…. Jeg får et behov for å hjelpe til, men vet jeg ikke kan… Jeg merker jeg kryssere fingrene, håper det går bra der inne…

….. Jeg står opp, har et behov for å sette meg med siden av Merete, jeg legger hånden min på brystet hennes, jeg vil kjenne at det beveger seg. Hun puster rolig, sover tungt. Jeg bestemmer meg for å bli sittende her, det gjør meg roligere. Jeg blir redd når jeg hører akutt tralla, redd og kvalm…

…. Mange føtter går forbi døra, sakte denne gangen, tralla blir trillet avgårde.. Det høres ut som en seng rulles ut av naborommet, den slår borti dørkarmen. Det virker stille fra senga, innerst inne vet jeg hva det egentlig betyr.. Jeg klemmer hånda til Merete, blir brått redd for at jeg klemte så hardt at hun våkner, men hun sover videre…

….. 03.30… nattavakta kommer inn, hun kommer med den lille lommelykten sin, for å forstyrre minst mulig. Hun kommer bort til meg, som om hun vet hva jeg tenker på. Hun lurer på om jeg har vært våken lenge, jeg nikker. Hun gir meg en klem og hvisker til meg, ”husk Øystein, selv om hun på naborommet reiste sin vei nå, betyr ikke det at deres kamp er tapt. Hold oppe mote..” Tårene mine renner, for jeg vet hva jeg må prate med Merete om i morgen..

…. 05.30, jeg har tenkt på hvordan jeg skal ta opp med Merete et vanskelig tema, hva skal vi bestemme oss for dersom hjertet hennes stopper opp…. Hva ønsker Merete…. Jeg blir sinna, jeg kjenner at det kribler i kroppen. Musklene er i spenn, jeg føler at øynene mine er svarte… Jeg er sint fordi jeg må forholde meg til dette!

…. 07.00, Merete beveger på seg, jeg hopper stille opp i senga mi, later som jeg sover. Merete roper rolig på meg, lurer på om jeg kan våkne. Jeg snur meg mot henne og sier jeg elsker deg, du ser bra ut i dag jenta mi. Hun spør om jeg har sovet godt, med et smil svarer jeg, som en stein jenta mi, nå skal vi sammen skape en god dag for oss!



  • Comments(8)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Lene Sat, November 29, 2014 11:58:15

Fuck canser sier jeg.......
jeg er så beveg over dine tastetrykk. Du bar henne ,holdt henne og fylte henne med trygghet.
Du setter ord på og maler ut sterke opplevelser om din natt på sykehuset.
Jeg kjenner intensiteten . Du var i sannhet Merete sin trygghet og trofaste klipp. Meretes supermann.
Må du få legge dine tastetrykk og smerte igjen i denne bearbeidelsen i bloggen din.
Varm hilsen fra Lene

Posted by Linda Parr Sat, November 29, 2014 10:35:42

Det plinget i telefonen min i dag morges, det var en epost fra en vennine. I eposten var det en link, jeg trykket på den og kom til bloggen din og "føtter vandrer".
I går kveld var jeg sammen med venninen min. Vi pratet om noen opplevelser jeg har hatt som jeg ikke blir ferdig med. Jeg fortalte henne om en natt som jeg satt med min manns side, helt på slutten.
Da jeg fikk denne eposten forstod jeg at min vennine sendte meg noe som handlet om dette. Tårene mine rant når jeg leste din opplevelse, men det var også godt å lese at noen har opplevd det samme. Rart er det, å være varm i huden, men kald inni. Jeg føler det ofte slik enda.
Husker hvordan alle lyder på sykehuset på nettene gjorde at jeg satt i spenn.
Jeg vet at både mine og dine dager igjen kommer til å bli bra. Det er bare slik vi er laget. Fram til det må vi jobbe med det vi har inne i oss, og tusen takk for ditt bidrag til meg. Du har fått deg en følger for livet.
Jeg ønsker deg alt godt sterke Øystein!

Posted by Geir Finnes Sat, November 29, 2014 10:20:55

Hver bevegelse og tanke føler jeg at jeg kjenner på når jeg leser dette. Jeg er imponert over mennesker som deg som finner den nødvendige styrken i slike situasjoner. Jeg håper også jeg hadde klart dette dersom jeg måtte gjennom noe slikt. Jeg har lest at du ikke har troen på Gud, men jeg vil fortsatt be for deg og familien. Jeg ønsker deg en rolig helg.

Posted by Ukjent Fri, November 28, 2014 22:29:36

Det er jo bare å ha på seg øreklokker, så slipper man å høre!!!

Posted by Gustav Eik Fri, November 28, 2014 22:12:20

Øystein, jeg er lærer. Hadde jeg hatt deg som elev tidligere i ditt liv hadde jeg vært ekstremt stolt over måten du formidler på. Denne natten føler jeg helt på kroppen etter å ha lest det du skriver. Jeg hever glasset mitt her og tar en skål for deg!

Posted by Mina Kjøll Fri, November 28, 2014 21:52:20

Tårene min renner, det føles godt.
Jeg mistet min mann av kreft for 7 uker siden. Det er vanskelig å sette ord på alt i hodet mitt. Det er som om det er mange hundre bier i hodet som surrer rundt, slik at jeg ikke får tenkt i fred.
I kveld kom jeg over bloggen din, har lest meg gjennom alt. Jeg smiler og gråter om hverandre og kjenner meg så godt igjen. Det føles godt å få hjelp til å sette ord på alt, tusen takk Øystein.

Posted by Kim J Larsen Fri, November 28, 2014 21:26:56

Kjenner hårene reiser seg på ryggen! Du skriver på en måte som gjør at jeg ser det for meg, alle minuttene av denne natten. Du er sterk!

Posted by Trude Johannessen Fri, November 28, 2014 21:17:25

Når man lever et A4 liv tror jeg aldri man tenker på slike ting som mange er igjennom. Sider av livet man må forholde seg til, som vil merke et menneske for resten av livet. Du åpner opp så mange øyne Øystein gjennom bloggen din. Når familien min er samlet, snakker vi ofte om deg. Selv om vi ikke kjenner deg. Mine store barn og min gamle farmor, alle leser og følger deg. Vi prater om det du deler og minner hverandre på at vi skal sette pris på hverandre. Du er i våre tanker, lykke til videre.