I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

"Også gode minner i sykdomstid"

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Tue, December 16, 2014 21:42:13

Løvebrølet høres på lang avstand, luften er ren etter et regnskyllet. Den gode lukten, lukten av nye muligheter, hvor det ”møkkete” er vaske bort. Vi er klare, nok engang i Dyreparken i Kristiansand. Stedet som er blitt familien Hauger Brogårds feriested. Et sted hvor vi slapper av, bruker tiden godt og ikke stresser. Et sted der gode minner skapes!

Det er august 2013, Merete er dårlig, men ønsker seg en ferietur. En tur med sin mann, sine 3 vakre barn og sin mamma og pappa. Kanskje føler Merete på seg at dette er siste mulighet.. Vi velger å følge magefølelsen på at dette skal gå bra, ikke se begrensninger, se muligheter. Noe av det Merete og jeg alltid har vært sterkest på sammen!

Barna er i ekstase, etter flere uker der mamma har vært mye på sykehus. De ler, de hyler, de løper.. Jeg går litt bak de alle der vi er på vei opp til Kutoppen. Svigermor dytter tvillingvogna med Mathilde og Nikolai oppover, Amalie nyter ved å sitte på med Merete i den elektriske stolen. Svigerfar prater med lystig stemme. Jeg roer ned farta, lar de gå. Jeg vil ikke at de skal se at tårene mine renner. De er en blanding, av gledes tårer og triste. Jeg nyter å være her med de som betyr mest, men innerst inne i hjertet mitt sier noe meg, at dette er den siste gangen vi er her som en hel familie.

”Pappa, kom… vi kan kjøre traktor” Jeg løper opp, tårene forsvinner der jeg løper opp til Nikolai som roper. Merete smiler, litt smårød i skinna, jeg roper i det jeg løper forbi henne at få opp farta på ”bilen” din, så kjører vi om kamp. Merete ler tilbake og setter ”bilen” i høyeste gir. Amalie heier på mamma, Nikolai på pappa! Jeg registrerer at flere smiler og ler til oss. Jeg later som jeg snubler, og Merete og Amalie kjører forbi! Viktig seier for jentene!

Dagen går fort, ser at Merete er blir sliten, men hun har en energi hun ikke har hatt på mange uker. Smilene gir styrke til oss alle. Dagen avsluttes med byfest i Kardemommeby, sang og underholdning gir oss nye smil. Merete synger med, jeg tenker på at jeg skal være glad om noen av barna arver sang stemmen hennes, den er behagelig. Mathilde og Nikolai har begge kravlet seg opp på fanget hennes, mens Amalie sitter tett inntil. Det er godt å se de sitte slik, jeg velger å ikke ta bilde. Jeg lagrer det i hodet, noen av de beste minnene fortjener noen ganger å bare bli plassert der oppe!

Det at vi skapte gode minner i sykdomstiden har for barna gjort tiden etter bedre. De har også gode minner ved siden av alt som var vanskelig og tøft. Vi hadde noen fantastiske dager i dyreparken. Merete strålte tross av smerter og redsel for hva som lå der framme. For Merete ble dette det siste ferieturen, den kostet henne mye, men det var godt for alle. Bare noen få uker senere døde Merete, og jeg synes det sier mye om styrken hennes, og ikke minst om tanken om å skape det beste som mulig for sin familie.

Turen hjem fra Dyreparken var god, stemningen i bilen var på topp! Opplevelser og nye bamser fant veien hjem til Larkollen. Tusen takk til Dyreparken som er så gode på å legge til rette også for familien som har noen utfordringer på sin vei..



  • Comments(1)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Lene Wed, December 17, 2014 18:46:41

Hei!

Så fint du skriver og skjildrer smerte og glede.

Denne kontrasten gjør det vel slik at man overlever når man står i sånne ufattelig vonde opplevelser i livet. Man merker de positive dagene veie oppmot de dårlige dagene, Man håper tror og ønsker så inderlig at det skal snu.

Så jeg unner dere den siste gode ferien. Dere fikk påfyll,ungene fikk fulle hjerter av smil og glede.

Vår siste tid var heftig. Er så takknemlig for at våre små husker, alle de små ordene som pappa hvisket i øret deres.lekeord, rimord,lureord tulleord. Og de tok vare på lovord fra pappa. Alltid nugatti lørdagsmorning og ferske rundstykker..... at det er lov å gjøre nissestreker..er vel ett jeg ofte får referert. Får også referert at vi er elsket, for det sa pappa.

Ønsker dere så gode dager som mulig.

Lene hilser