I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

I'm frozen, but the world moves on

Jeg føler at jeg står fryst fast, mens verden går sin gang. . . Min beste venn, kone og mamma til mine 3 flotte barn tapte kampen mot kreft i september 2013.
Denne bloggen vil for meg være et sted å skrive ned tanker og minner om det som har skjedd. Jeg håper å kunne sette fokus på det som betyr noe her i livet.
Det er hyggelig om du følger bloggen min.

Og du, jeg er en av de som har dysleksi og ikke bryr meg om det :-)

Min sorggruppe...

Kreft, veien videre...Posted by Øystein Hauger Brogård Mon, February 16, 2015 10:48:29

Stemningen i rommet er spent, jeg prøver å virke trygg. Føler jeg prøver å være sterkere en jeg føler meg, for jeg føler meg bare nervøs.

Jeg titter rundt på de som sitter rundt bordet, lurer på om de føler det samme. Det er bare damer, jeg kjenner jeg skulle ønske det hadde vært en mann til…

2 av damene virker rolige, de virker balanserte. Trygge! De smiler og hilser, presenterer seg selv. De er damene som skal lede sorggruppa, godt å kjenne på at de virker som rolige damer.

Lys tennes for de som har forlatt oss, lysene tennes et og et. Mens vi forteller navnet på den vi tenner lys for. Lysene brenner gjennom samlingene…

Sorggruppa mi har for meg hvert et sted der man kan snakke om det skjedde. Jeg var på mange måter litt skeptisk, men hadde selv bedt SLB om å hjelpe meg med å komme i kontakt med en gruppe. Jeg ble enda mer skeptisk når jeg forstod at jeg var alene mann. Skeptisk til at mine tanker skulle være helt annerledes en deres, at min måte å beskrive situasjonen ikke skulle være til å kjenne igjen.

Noen ganger er det godt å kjenne at man tar feil. Min sorggruppe har vært en god gruppe med bra folk. Selv om jeg har vært alene mann, har vi kunne diskutere og forstå hverandre. Noen ganger merker jeg at vi ser på ting ulikt, men det er greit. For slik er jo sorg, ulik. Vi har delt sorger, gleder, historier og frustrasjoner. Vi har ledd sammen, og spøkt. Vi har snakket om de tøffe tingene, men også det gode.

Jeg anbefaler andre jeg snakker med som er i en sorgprosess å delta i sorggruppe. Ikke alle vil synes at det fungerer, men det som kanskje er det aller viktigste er hvordan sorggruppen blir satt sammen. Det er slik jeg ser det vesentlig at gruppen består av noen som har opplevd ting som ligner på hverandre. At man kan kjenne igjen det de andre beskriver. Alder vil også være viktig, at aldersspennet ikke er for stort.

Når jeg snakker om at jeg deltar i en sorggruppe er det mange som spør meg, men føles det noe godt å sitte der å sørge sammen med noen ? Da smiler jeg og svarer at det er ikke det en sorggruppe handler om. Joda, man kan gråte sammen, men i min gruppe har målet hele tiden vært å løfte hverandre og det er mange måter å gjøre det. Noen ganger også med tårer.

Nå slutter jeg i min sorggruppe, det er riktig nå. Det er ting som skjer med meg for tiden som jeg opplever som positive. Det er viktig for meg nå å følge denne gode følelsen. Sorggruppen blir da et sted som ville bringet meg tilbake til det vonde, nå vil jeg løfte blikket mitt og se fremover.

Jeg er takknemlig for det vi i gruppen har hatt sammen. Takknemlig for det vi har delt, og hvordan jeg gjennom gruppen har sakte men sikkert gått skritt fremover.

En stor takk til dere alle 5!







  • Comments(2)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Susanne Wed, February 18, 2015 11:19:49

Kjære Øystein.

Du har løftet meg, gjennom din blogg har du satt ord på det vonde. Jeg har fulgt deg fra første dag du blogget. Nå er det siste gang jeg er innom deg, nå skal jeg snart sovne inn. Mange likheter med Merete og meg, og deg og min mann. En flott mann som har stått der for meg hele veien. Han har fått se bloggen din, og han har lest. Vi har lest sammen. Vi har gjennom dette kunne forberede oss. Du har gjort en forskjell for oss Øystein. Tusen takk, lykke til å din ferd.

Klem Susanne

Posted by Liv Tue, February 17, 2015 17:28:27

Flott beskrevet Øystein! Lykke til med veien framover🌷🌷